Artsinformasjon

Det er 17 arter i Norge. De er svært vanskeige å artsbestemme. Enkelte av artene er relativt tolerante for forsuring og lavt kalkinnhold, og kan derfor finnes selv om forholdene er umulige for vannsnegl.

Kjennetegn: Et skrukketroll (tanglus) som lever i ferskvann. Kroppen har mange ledd, og et beinpar på hvert ledd. Ett par lange antenner, og ett par kortere antenner.

I Norge har dette karakteristiske ferskvannskrepsdyret sin hovedutbredelse på Østlandet. Den forekommer ellers i Finnmark og enkelte steder på Vestlandet. Arten er en bunnform, som kan opptre i svært høye tettheter, særlig i næringsrike innsjøer med mye vannplanter. Den tolererer lavt oksygen-innhold, og finnes derfor også i kraftig forurensede vann. Forsuring er den derimot mindre tolerant overfor, og ser ut til å forsvinne ved pH under 5,0. Den kan være et viktig byttedyr for mange fiskearter.

Lengde: Inntil 25 mm.

Hode: Klart avsatt fra forkroppen. Fremkanten danner en jevn, konkav bue.

Antenner: 2 synlige par. Det lengste paret er minst halvparten så lange som eller nesten like lange som kroppen. Hannene har lengre antenner enn hunnene. Flagellum er lang og tilnærmet trådformet. Det korteste paret er lett synlig fra dyrets ryggside, litt lengre enn hodet.

Øyne: Små, hvert består av en samling av tre småøyne.

Bakkroppens ryggside: De to første leddene er synlige, de resterende leddene og telson er dekket av en skjoldlignende plate som er avspisset bakentil.

Bakkroppens bukside: De to første benparene er små, det andre paret er ovale og utstyrt med svømmehår. Det tredje benparet er avflatet og danner et lokk over de resterende benparene.

Uropoder: Klart synlige fra oversiden. Yttergrenene er like lange som innergrenene.

Kroppsfarge: Lyst gulgrå til gulhvit.

Levesett: Lever i innsjøer og mindre vannansamilnger, gjerne slike som lett dekkes av nedfallsløv. Kan også finnes i brakkvann (Østersjøen). Lever i strandvegetasjonen. Spiser smådyr og vegetasjon i forråtnelse. Er Norges eneste ferskvannslevende art.

Vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer. Den er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. Registrert på Østlandet og Vestlandet.

Kjent fra den nordlige halvkule, og fra Sør-Amerika. Den lever som parasitt på vannfugl ved å krype inn i nesehulen, og suge blod der. Den vanligste av to arter andeigle i Norge.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Norges vanligste skivesnegl i ferskvann. Også funnet i relativt oligotrofe sjøer. Lever i littoralen og sublittoralen, fortrinnvis i områder med vegetasjon.

Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann.

Sørlig art i Norge, kjent fra Østlandet og langs kysten nord til Bergen. Vannskorpionen er ca 20 mm lang uten pusterøret. Den lever gjerne på mudder- eller leirbunn nær vegetasjonen i bredden, og svømmer så dårlig at den drukner hvis den ikke kan krype til overflaten av og til.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i stillestående og sakterennende vann der de bygger fangstnett. Tåler organisk forurensing. Flygetid mai – sept.

Utbredt i Norge langs kysten opp til Nord-Trøndelag. Nymfene lever oftest i stillestående vann, men også i sakterennedene vann. De er tolerante for brakkvann og moderat forurensning. Flygetid fra tidlig mai til oktober.

Arten er vidt utbredt i Sør-Norge. Den finnes helst i mindre bekker og elver, men også langs stranden i større sjøer. Gjerne under lyng og annen vegetasjon som henger utover vannet. Den spiser insekter som havner på vannoverflaten, og er observert under aktiv jakt på buksvømmere som er ved vannoverflaten for å snappe luft.

Arten er vanlig nord til Troms. Larvene lever i stillestående vann, eller sakterennende elver med mudderbunn, hvor de kan finnes ned til 20 meters dyp. Flygetid er fra april til juni.

Fortrinnsvis i eutrofe mindre vann og dammer eller sakte rennende vann. Kan imidlertid også finnes i mer oligotrofe vann.

I Norge funnet langs kysten nord til og med Troms. Arten trives best i oligotrofe vann. Er også funnet i brakkvann.

Gruppen innholder flere arter i Norge. Gruppen kan bare bestemmes til art på hanner. Artene er kjent fra littoralen og sublittoralen i stillestående vann, men noen også fra mose i rennende vann. En ny art er sannsynligvis funnet i det innsendte VANDA-materialet.

Juvenile individer kan ikke artsbestemmes.

En svært stor og vanlig slekt i stillestående vann, med noen arter også i rennende vann. De fleste artene forekommer i næringsrikt (eutroft) vann, og noen arter tåler svært mye organisk forurensning. Det finnes imidlertid arter som også lever i mesotroft og oligotroft vann. Masseforekomst av larver i denne slekten i et ellers oligotroft vann, kan tyde på lokan forurensning fra f. eks husholdning eller jordbruk. Larvene har hemoglobin (de er kraftig røde) og kan derfor overleve i vann med oksygensvinn. Hemoglobinet er svært likt menneskets, og kan føre til allergiske reaksjoner. Slekten er et kompleks av såkalte “sibling-arter” og kan bare bestemmes korrekt på båndmønstre på kjempekromosomer i dyras spyttkjertler. Pupper kan ikke bestemmes, og voksne hanner er problematiske.

En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark.

Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes ofte i stillestående vann med steinbunn. Flygetid juli – okt.