Artsinformasjon

Kjennetegn: Sjelden over 15 m høy og 1 m i diameter. Kvistene har to rekker med flerårige, myke nåler som er mørkegrønne på oversiden og lysegrønne under. Hannblomstene er lysegule i tette klaser, og hunnblomstene er grønne og enkeltstående. Frøkappen som først er grågrønn, til slutt rød og kjøttfull, dekker halve frøet. Hann- og hunnblomstene sitter på hvert sitt individ (særbu).

Voksested: Barlind tåler mye skygge og trives i berglendt skog, oftest på næringsrik jord.

Utbredelse: I Norge er barlind vanlig på kysten, men vokser også inn i landet. Den vokser langsomt og kan blir over 2000 år gammelt.

Anvendelse: Nåler, kvister og frø er giftige. Dette røde “bæret” er også giftig for mennesker og blir spredt med fugler.

Soleihov (bekkeblom) har store gule blomster som blomster om våren og tidlig forsommer. Planten kan minne om vårkål, men soleihov er kraftigere og har bare 5 blomsterblad, vårkål har mange (7-12). De gulgrønne bladene er glatte, hele og hjerteforma. Soleihov er vanlig i hele landet opp til 1500 m. Den vokser i fuktge enger og beitemarker, i sumpskog og langs bekker og vannkanter. Det fins to underarter; vanlig soleihov (ssp. palustris) og fjellsoleihov (ssp. minor. Planten er giftig og har blitt brukt i folkemedisin.

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Det er bare arten hassel som vokser villt i vår flora i denne slekten.

Kjennetegn: Hvitveis er en av våre mest karakteristiske vårplanter. Den sprer seg med horisontale jordstengler slik at det kan dannes tepper av hvitveis i skogen. Bladene står enkeltvis opp fra den underjodiske stengelen. De tre stengelbladene sitter på lange skaft og er dypt trefliket eller tredelte.

Kjennetegn: hvitveis kan bli 7-20 cm høy, og har normalt en blomst per skudd. Blomsterbladene er som regel hvite eller svakt rosa, og antallet varierer som regel fra 6-8. Blomstene blir som regel mer rosa etter hvert som de blir eldre. Hvitveis blomster fra april til juni.

Voksested: Hvitveis vokser i åpen løv- og barskog, litt næringskrevende. På kysten finner du den også i åpen lyngheivegetasjon. Den finnes også opp i fjellet til omkring 1000 m.

Utbredelse: Den er vanlig i det meste av landet nord til Nordland. Den er sjelden eller mangler på det øvre Østlandet og i indre fjord- og dalstrøk på Vestlandet.

Merk: Planten er giftig og har blitt brukt utvortes som medisinplante. Den kan gi blemmer og åpne sår.

Urtidsplante: Hvitveis tilhører soleiefamilien, en gruppe planter som oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon. Allerede for 125 millioner år siden fantes en slektning av hvitveis, Leefructus.

Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger.

Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien.

En opprinnelig innført art i Norge, mens finnes i forvillet tilstand spredt på Sør- og Østlandet. Den dufter godt, og har blitt brukt innen medisinen tidligere.