Artsinformasjon

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Blåbærlyng er svært vanlig i det meste av landet. Den hører hjemme i lyngskog, både barskog og løvskog, myrer, heier og på lesider i fjellet opp til 1700 m høyde. Blåbærheiene i fjellet finner du i skråninger mellom de mest forblåste rabbene på toppen og snøleiene i bunn. På næringsfattig jord der det ikke er for vått og ikke for tørt, kan blåbærlyngen danne store tette forekomster.

Kjennetegn: Stenglene er kantete og grønne, og ikke så vedaktige som f.eks. hos blokkebær. De lysegrønne, tynne bladene er sagtannet og felles om høsten. De krukkeforma blomstene er rødlige, av og til grønnhvite.

Blåbær har vært brukt i folkemedisin, fremdeles blir tørket blåbær brukt som mageregulerende middel.

De røde fruktene til villbringebær er velkjente. Blomsten er hvit. Skuddene er toårige, det første året kommer det tynne skudd uten greiner. Neste år vokser det greiner ut fra skuddet, og da dannes blomster og bær. Vokser gjerne på åpne steder med steinete, nitrogenholdig jord. Du finner den ofte i veikanten.

Engkarsens lyselilla blomster er blant de første engvekstene som blomstrer om våren. Allerede i april kan du se lyselilla tepper i hager, veikanter på enger og åpne plasser. Spesielt på Vestlandet kan engkarse dominere i vide tepper. På Østlandet dominerer den ikke på samme måte. Der er den mest knyttet til fuktige enger og sig langs bekker og vannkanter. Den lyselilla blomsten gjør at du ikke kan forveksle den med andre karser. Engkarse deles inn i tre underarter.

Kjennetegn: Furu blir et stort tre, opptil 40 meter høyt. Furu har ofte en lang naken stamme med greinene samlet øverst. Nålene sitter to og to sammen, og furu har lengre nåler enn gran. Knoppene er spisse og klisne. Konglene er matt gulbrune og spisse.

Voksested: Den kan vokse på tørre skrinne steder, på myr, på næringsfattig og på kalkrik grunn.

Utbredelse: Furu vokser i nesten hele landet. Den går nesten opp til Nordkapp, og i fjellet går den opp til 1400 m høyde. Furu var blant de første trærne som etablerte seg i Norge etter istiden.

Økologi: Furuskogene slipper inn mer lys og er ikke så tette som granskogene. Det er derfor ofte frodigere i en furuskog enn i en granskog.

Anvendelse: Furu har alltid vært brukt til mange formål. Først og fremst til husbygging, men de andre plantedelene som skudd, røtter og bark har også vært utnyttet.

Kjennetegn: Stort tre som kan bli nærmere 50 meter høyt. Nålene er firkantet, stive og spisse. Nålene er kortere og føles mer “stikkete” enn på furu. De unge skuddene er lysegrønne. De ovale konglene er 10 – 15 cm lange og henger nedover.

Voksested: Treet krever litt næring og kan ikke vokse for tørt. Det tåler mye skygge.

Økologi: I en tett granskog er det så mørkt at svært lite annet vil trives på jordbunnen.

Utbredelse: Gran er et vanlig skogstre på Østlandet og mye av Sørlandet, i Trøndelag og i søre Nordland. På Vestlandet er det meste av granen plantet og har siden forvillet seg. Bare enkelte steder finner vi naturlig granskog, f.eks på Voss og i Modalen. Gran vandret inn i Norge østfra for omkring 2000 år siden.

Anvendelse: Gran er det økonomisk viktigste treet hos oss. Det er først og fremst papirindustrien som bruker gran.

Kjennetegn: Ligner vanlig bjørk men har i stedet hengende greiner. Bladene til hengebjørk er også snaue med utdradd spiss og dobbelt sagtannet. Hos vanlig bjørk er bladene ikke dradd ut i en spiss. Du kan også skille hengebjørk fra vanlig bjørk ved at det er harpiksvorter på de nye skuddene, og at knoppene ikke er klebrige.

Leveområde: Hengebjørk finner du i tørre skoger, berg og urer, oftest på varme steder.

Utbredelse: Vanlig i lavlandet nord til Nor-Trøndelag, men mangler ute ved kysten og vestpå. I Nordland opp til Sør-Varanger fins den spredt.

Anvendelse: Siden bjørk er et av våre vanligste treslag, har anvendelsene av de ulike plantedelene vært svært mange. Alt fra røtter, bark, sevje, løv og selvsagt selve trevirke har blitt utnyttet.

Maiblom finnes i hele landet, og trives best i løv- og barskog. Den tilhører liljefamilien og blomsten har god lukt for å kunne tiltrekker seg pollinerende insekter. Om høsten får planten saftige, røde bær med frø, men disse må ikke spises for hele planten er giftig!
Maiblom kan minne om liljekonvall men den er mindre og har ikke klokkeformede blomster. Planten har to store blader høyt oppe på stilken.

Kjennetegn: Relativt lite tre eller stor busk (3-10 m). Bladene har oftest 6-8 par kvasstannete finner, og endefinnen er ikke større enn de andre finnene. Hvite blomster i mai/juni og karakteristiske rødoransje bær fra august.

Forplantning: Blomstrene er fulle av nektar og pollineres av ulike insekter. Bærene modnes om høsten og ofte er det først i oktober fuglene, spesielt trosten, spiser dem. Frøene spres svært effetivt på denne måten. Rognebærene er egentlig ikke bær, men hører til eplegruppen og er altså botanisk sett et eple i miniatyr.

Utbredelse: Vanlig i hele landet fra sør til nord, fra kysten og opp i fjellet (1500 m).

Anvendelse: Rogn har vært oppfattet som et hellig tre og fortellinger om treet bærer preg av trolldom. Det fins mange sagn og råd om hva rogna kunne brukes til. Rognebarken har vært brukt til å bake inn i flatbrød for å drøye maten. Rognebærgelè er det mange som fortsatt lager. Rogneveden er slitesterk og har vært brukt til ulike redskap.

Kjennetegn: Inntil ein halv meter høg med hard stengel. Små og nåleforma blad. På blomstrane er det dei lysraude begerblada som er dominerande.
Røsslyngen blomstrer i juli-august. Både blomster og frøkapsler sitter ofte på gjennom vinteren.

Utbedelse: Røsslyng finnes i hele landet, men det er mest av den langs kysten i de åpne lyngheiene. Den vokser også til fjells.

Leveområde: Røsslyng trives best på sur jord og får den for mye næring i form av nitrogen vil andre planter konkurrere den ut. Planten trenger fuktighet for å kunne spire. Den er ikke så godt beskyttet mot frost, og heller ikke mot vanntap. Er jorden frosset, kan vanntapet bli så stort at lyngen tørker opp og dør over store områder.

Bruk: Røsslyng har faktisk dannet grunnlaget for jordbruksøkonomien langs Europas vestkyst i omkring 5000 år. Det var menneskene som fjernet skogen med ild og øks for å få fram lyngen isteden. Røsslyngen som er grønn hele året, var vinterbeite for dyrene. I dag har de fleste bønder sluttet å sende sau på lyngbeite, slå lyngen for å få nok vinterfôr til kyrne og ikke minst brenne lyngen som man gjorde for stadig å få ny frisk lyng. De siste 50-100 årene har kystlyngheiene derfor begynt å gro til med skog igjen. Røsslyngen har også blitt brukt til brensel, til strø under dyrene og i folkemedisinen.

Skogstorkenebb har blå/lilla blomster og håndflikete blader. Den vokser oftest i lysåpne skoger på litt næringsrike plasser. Fruktemnet er smalt og spisst, og kan minne om et storkenebb.

Kjennetegn: Har blanke blader som er helt uten spiss og ofte en innbuktning ytterst. Barken er mørkegrå og sprekker opp. Hunnraklene er korte og sitter på lange skaft. Under modningen blir de runde og treharde.

Leveområde: Svartor er nokså varmekjær og forlanger fuktig muldrik jord. Den hører hjemme langs vassdrag i lavlandet, i sumpskog og på myrlendt mark som kommer ned i fjæra.

Utbredelse: Den holder seg stort sett til kysten og går opp til Trøndelag.