Artsinformasjon

Kjennetegn: Alm er lett å kjenne igjen på de nokså store og skeive bladene som er dobbelt sagtannet. De er sterkt rue av stive hår på oversiden. Bladene sitter i to rader på greinene og treet blir derfor bygd opp i etasjer. På avstand kan man kjenne igjen treet på dette. Frukten har breie vinger som likner på papir.

Voksested: Alm er kravstor både når det gjelder jordbunnen og varme. Det er i bratte, sydvendte lier vi finner det meste av edelløvskogene i dag.

Utbredelse: Alm vokser i det meste av Sør-Norge. Det er likevel ikke et vanlig tre og almeskog finner vi bare på små områder. I varmetiden for 7000-4500 år siden var disse skogene mye vanliger.

Anvendelse: De fleste gamle almetrærne våre har ikke sin naturlige slanke høye form, men bærer preg av lang tids lauving. Stammen er kort og mange sidegreiner står opp fra hovedstammen. Almeløvet var det beste løvet dyrene fikk. Almebarken ble brukt til å blande opp mel. Almeved er brun og hard og ble bl.a. brukt til ski og andre nyttegjenstnader.

Kjennetegn: Ask er et stor tre som kan bli 15-20 m høyt. Bladene er ulikefinnet med 3-6 par finner. Stammen er rett og barken grågrønn. Vinterknoppene er svarte og hårete. Blomstene er svartfiolette i tette klaser. De blomstrer før løvspretten ut i mai. Nøttene er flate, skruforma med en vingekant.

Voksested: Ask hører til edelløvtrærne våre og krever dermed både god moldrik jord og varme. Du finner den derfor ofte i sørvendte lier og berg, og gjerne litt fuktig.

Utbredelse: På Østlandet inn til Hedmark og i kyst- og fjordstrøk til Nord Trøndelag er den vanlig. Lenger nord er den plantet og siden forvilet seg.

Formering: Både pollen og frø blir spredt med vinden.

Anvendelse: Askeveden er seig og egner seg godt til redskap og møbelvirke. Tidligere ble asketrærne lauvet. Trærne får da en annen form, stammen er kort og sidegreiner som får vokse 5-10 år før de blir kuttet, står ut fra toppen av hovedstammen. Løvet på asketrærne var godt tileggsfôr for husdyrene.

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Kjennetegn: Inntil 6 meter høyt tre. Det kan se ut som en diger busk med mange stammer. Bladene er hårete med en taggete kant og en liten spiss ytterst. Hårene gjør at bladene er mykere enn bladene på andre trær. Hassel blomstrer tidlig om våren med lange hannrakler før løvet spretter.

Voksested: Hassel er et varmekjært tre som vokser i løvskog og skogkanter, helst i tørre, litt kalkrike, sydvendte bakker og urer. Hassel vokser fort, setter mye stubbeskudd og tåler sterk skygge.

Utbredelse: I Sør- Norge går den opp til 600 m, nordover går den til Steigen i Nordland.

Anvendelse: Hasselnøtter inneholder mye næring, bl.a. fett som kan presses til olje. Nøttene har vært viktig mattilskudd langt tilbake i tid. De rette, lett bøyelige stubbeskudden som vokser opp fra hasselbusker som blir hogd, har blitt høstet med 5-10 års mellomrom og brukt som tønnebånd.

Kjennetegn: Stor busk eller tre (3-12 m) med mørk bitter bark. Bladene er bredt lansettforma eller avlange fint kvasstannet. De lange hvite blomsterklasene med sin karakteristiske lukt, blomstrer etter løvspretten i mai-juni. Etter blomstring utvikles klaser med små svarte steinfrukter som er nokså sure. I fjellet og nordpå er heggen buskformet, og blir ofte satt til en egen underart.

Voksested: Du finner gjerne hegg i kratt eller løvskog nær elver eller bekker på steder uten for mye sol.

Anvendelse: Treverket er sterkt og seigt og egnet til dredreiing. Det er imidlertid mindre egnet til ved da det er vanskelig å kløyve. Fruktene har vært brukt til vin og likør.

Kjennetegn: Kjennes igjen på de runde, buttkantete bladene med litt store tenner som skjelver ved det miste vindpust. Det gjør de fordi bladene sitter på lange, flate bladskaft. Barken er blank og gulgrønn.

Levområde: Osp er vanlig i skog og tørre lier i hele landet opp til 1200 m. Den er lyskrevende og blir skygget ut hvis den får konkurranse fra høyere trær. Osp var blant de første trærne som vandret inn i Norge etter istiden.

Formering: Den setter mye rotskudd og utløpere og formerer seg vegetativt på denne måten. Tette ospekratt kan derfor være svært vanskelig å rydde.

Anvendelse: Barken ble tidligere ble brukt til dyrefôr og osp alltid vært et viktig tømmertre til ulik bruk, i vår tid f. eks til fyrstikker.

Kjennetegn: Relativt lite tre eller stor busk (3-10 m). Bladene har oftest 6-8 par kvasstannete finner, og endefinnen er ikke større enn de andre finnene. Hvite blomster i mai/juni og karakteristiske rødoransje bær fra august.

Forplantning: Blomstrene er fulle av nektar og pollineres av ulike insekter. Bærene modnes om høsten og ofte er det først i oktober fuglene, spesielt trosten, spiser dem. Frøene spres svært effetivt på denne måten. Rognebærene er egentlig ikke bær, men hører til eplegruppen og er altså botanisk sett et eple i miniatyr.

Utbredelse: Vanlig i hele landet fra sør til nord, fra kysten og opp i fjellet (1500 m).

Anvendelse: Rogn har vært oppfattet som et hellig tre og fortellinger om treet bærer preg av trolldom. Det fins mange sagn og råd om hva rogna kunne brukes til. Rognebarken har vært brukt til å bake inn i flatbrød for å drøye maten. Rognebærgelè er det mange som fortsatt lager. Rogneveden er slitesterk og har vært brukt til ulike redskap.

Kjennetegn: Rynkerose er en opptil 2 meter høy busk. Stammen og greinene har korthårete torner av ulik størrelse. Bladene er mørkegrønne, litt blanke og med en rynkete overflate. Blomstene er røde, rosa eller hvite. På høsten kommer det tomatrunde nyper.

Voksested: Rynkerose trives på lysåpne steder som strender og skrotemark.

Utbredelse: Arten er opprinnelig fra Øst-Asia og kom til Europa like før 1800. I Norge finnes den i langs kysten og i fjordstrøk opptil Tromsø, men er vanligere i sør. Arten sprer seg med havstrømmer og utplanting.

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet.

Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve.

Kjennetegn: Femdelt blad med noen få, spisse tenner. Bladene blir ofte røde om høsten. Bladskaft og unge greiner har melkesaft. Spisslønn blomstrer på bar kvist og blomsterkvastene står rett opp. Fruktene (“nesene”) har “helikoptervinger”, og vinkelen mellom de to vingene er over 90 grader.

Voksested: Trærne vokser raskt på god jord i tørre skoger og urer.

Utbredelse: Spisslønn er viltvoksende på Østlandet og nedover Sørlandet, men den danner ikke store skoger. Ellers er den plantet nord til Troms og har spredt seg i alle fall i Nord Trøndelag muligens opp til Nordland.

Kjennetegn: Har blanke blader som er helt uten spiss og ofte en innbuktning ytterst. Barken er mørkegrå og sprekker opp. Hunnraklene er korte og sitter på lange skaft. Under modningen blir de runde og treharde.

Leveområde: Svartor er nokså varmekjær og forlanger fuktig muldrik jord. Den hører hjemme langs vassdrag i lavlandet, i sumpskog og på myrlendt mark som kommer ned i fjæra.

Utbredelse: Den holder seg stort sett til kysten og går opp til Trøndelag.

Ørevier er en lavlandsbusk (0.5-2 m) som er vanlig i hele landet opp til Nordland. Den trives i fuktig skog, på heier, myrer og ved vannkanter, oftest på næringsfattig grunn. Den har fått navn etter de små ørebladene som sitter ved basis av bladstilken. De er større enn hos de andre artene i slekten og faller ikke så fort av.