Artsinformasjon

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

De røde fruktene til villbringebær er velkjente. Blomsten er hvit. Skuddene er toårige, det første året kommer det tynne skudd uten greiner. Neste år vokser det greiner ut fra skuddet, og da dannes blomster og bær. Vokser gjerne på åpne steder med steinete, nitrogenholdig jord. Du finner den ofte i veikanten.

Kjennetegn: Stort tre som kan bli nærmere 50 meter høyt. Nålene er firkantet, stive og spisse. Nålene er kortere og føles mer “stikkete” enn på furu. De unge skuddene er lysegrønne. De ovale konglene er 10 – 15 cm lange og henger nedover.

Voksested: Treet krever litt næring og kan ikke vokse for tørt. Det tåler mye skygge.

Økologi: I en tett granskog er det så mørkt at svært lite annet vil trives på jordbunnen.

Utbredelse: Gran er et vanlig skogstre på Østlandet og mye av Sørlandet, i Trøndelag og i søre Nordland. På Vestlandet er det meste av granen plantet og har siden forvillet seg. Bare enkelte steder finner vi naturlig granskog, f.eks på Voss og i Modalen. Gran vandret inn i Norge østfra for omkring 2000 år siden.

Anvendelse: Gran er det økonomisk viktigste treet hos oss. Det er først og fremst papirindustrien som bruker gran.

Kjennetegn: Bladene er grågrønne, ovale og med tydelig spiss. Oreveden er løs. Trærne blir ikke særlig gamle, 30-40 år. Oreraklene er blant de første plantene som blomstrer om våren. Hunnraklene er korte og blir kuleforma og treharde når de modnes (“orekongler”).

Leveområde: Gråor er ikke så kravfull som svartor. Den finnes mest på grusmark, både tørt og langs vassdrag.

Utbredelse: Den er vanlig i hele landet og går nesten like høyt som bjørk. Ute på kysten fra Østfold til Nordland er den imidlertid sjelden eller mangler.

Økologi: På orerøttene sitter det utvekster av en sopp (Shintzia alni) som kan ta opp nitrogen fra luften. Dette er hoved-nitrogenopptaket for planten. På grunn av samarbeidet med soppen feller oren bladene mens de ennå er grønne, uten å trekke næringen inn til stammen. Nitrogenrike blader tilfører jorden viktig nitrogen.

Kjennetegn: Stor busk eller tre (3-12 m) med mørk bitter bark. Bladene er bredt lansettforma eller avlange fint kvasstannet. De lange hvite blomsterklasene med sin karakteristiske lukt, blomstrer etter løvspretten i mai-juni. Etter blomstring utvikles klaser med små svarte steinfrukter som er nokså sure. I fjellet og nordpå er heggen buskformet, og blir ofte satt til en egen underart.

Voksested: Du finner gjerne hegg i kratt eller løvskog nær elver eller bekker på steder uten for mye sol.

Anvendelse: Treverket er sterkt og seigt og egnet til dredreiing. Det er imidlertid mindre egnet til ved da det er vanskelig å kløyve. Fruktene har vært brukt til vin og likør.

Kjennetegn: Hestehoven er en av de første plantene som blomstrer om våren. Den er flerårig og har kraftig og skjellkledd stengel. Om våren har planten en enkelt gul blomsterstand, som er kjent for de fleste. Når blomstene forsvinner utvikler planten etterhvert store grønne blader som ofte dominerer vegetasjonen der de vokser. Rotsystemet er omfattende og dyptgående.

På snøfrie og varme lokaliteter kan de gule blomstene titte fram allerede i desember og januar, men normalt er blomstringstiden i mars og april i Norge.

Arten finnes nokså vanlig i det meste av landet. Den er en klimatisk hardfør plante som kan vokse helt opp mot høyfjellet.

Hundekjeks bar hul stengel og små hvite blomster i en skjerm. Det er en vanlig skjermplante i Norge. Bladene er 2-3 ganger flikete, de vil si at bladene er oppdelt i blader som igjen er oppdelt. Skal du blåse i den hule stengelen, må du være sikker på at du ikke forveksler hundekjeks med giftige slektninger som kan ligne.

Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger.

Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien.

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet.

Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve.

Kjennetegn: Stornesle eller brennesle som vi oftest kaller den, er den eneste planten sammen med smånesle i vår flora med brennhår. Den finnes over hele landet på næringsrik jord. Den vokser naturlig i næringsrik skog og på tangvoller. Du finner den som ugras i veikanter, ved avfallsplasser, beitemarker, nær fjøs og gjødselplasser med mye nitrogen.

Den har hunn- og hannblomster på hvert sitt individ (særbu). Stornesle gir god smak i supper og har vært brukt i folkemedisin.