Artsinformasjon

Vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer. Den er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. Registrert på Østlandet og Vestlandet.

Leveområde: Hovedsaklig funnet på mudderbunn i elver, men kan også forekomme i stillestående vann. Den graver i mudderet.

Utbredelse: Funnet fra Østlandet og nordover helt til Finnmark men nesten ikke på Vestlandet.

En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten.

Norges vanligste skivesnegl i ferskvann. Også funnet i relativt oligotrofe sjøer. Lever i littoralen og sublittoralen, fortrinnvis i områder med vegetasjon.

Utbredt i hele Sør-Norge nord til Trondheim. Arten er tolerant, og finnes i alt fra oligotrofe til eutrofe vann og dammer, også i dystrofe og humuspåvirkede vann. Tåler også vann med lav saltholdighet. Den store ryggsvømmeren blir ca. 15-16 mm lang, og kan ta store byttedyr.

Lever i stillestående vann og elver. Ofte funnet i eutrofe vann, men lever også i mer oligotrofe innsjøer. Kalkkrevende, og lite tolerant for forsuring.

Mesotrof til eutrof art, lever i algebegroinger.

Utbredt i hele landet. Larvene er rovdyr som bygger fangstnett. Lever hovedsaklig i kaldt, rennende vann på stein og sandbunn, men kan også finnes i strandsonen i innsjøer. Tålererer også noe organisk forurensning. Flygetid mai – sept.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

Arten er kjent fra Sørøstlandet og rundt Trondheim. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann og dammer. Krever rik flyteblads-vegetasjon som vannliljer og/eller tjønnaks. Flygetid stort sett fra mai til august.

Ikke tidligere registrert nord for Trøndelag. Larvene lever i klare dammer nær kysten, på fast bunn i littoralsonen med moderat solinnstråling om sommeren.. Tåler saltholdige habitat. Flygetid mai – des.

Ikke funnet på Vestlandet eller Nord for Sør- Trøndelag. Nymfene lever i middels næringsrikt til nærinksrikt, rennende eller stillestående vann og er intolerante for lav pH. Tåler noe saltholdighet.

En merkelig og karakteristisk vannloppe. Buksiden av dyret er helt rett, og brukes til å henge på undersiden av vannets overflatehinne. Herfra filtrerer dyret små partikler fra vannet. Buksiden er også mørkt pigmentert, antakelig som en beskyttelse mot solens ultrafiolette stråler. Ofte samles dyrene i lune viker, og fanges like ofte i strandtrekk som i planktonprøver. Arten er vidt utbredt i Norge, og forekommer både i store vann og i små dammer. Den ser imidlertid ut til å mangle der hvor det er kaldt, dvs. i fjellet.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

Relativt stor art med karakteristisk utseende, annerledes enn vannlopper ellers. Den er et rovdyr, og har gripeklør og et stort kompleksøye. Danner ofte store svermer langs strandkanten. Den er ganske vanlig over hele landet, opp til 1250 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor og godt synlig, opptrer den ikke i høye tettheter der det er mye fisk.

Små og store vannløp, helst med stor strømhastighet. Arten er relativt tolerant og tåler noe forurensning så lenge oksygenmetningen er større enn 30%. Arten er tidligere ikke registrert nord for Møre. Flygetid juni – sept.

Det er 5 arter i denne slekten i Norge. Individene kan ikke bestemmes videre hvis de er for unge eller hvis de mangler analgjeller.

Arten er bare er funnet i det sørøstlige Norge. Den foretrekker middels næringsrike vann med pH > 6. Tåler også brakkvann.

Gruppen består av 3 arter i Norge. Artene kan foreløpig bare bestemmes som voksne.
C. hastulatum (Charpentier, 1825) er Norges vanligste vannymfe, og er utbredt over hele landet unntatt Finnmark. Den er euryøk, og finnes i de fleste ferskvannsmiljøer.
C. lunulatum (Charpentier 1840) er hovedsaklig en østlig art. Den er regnet som sårbar i Europa, og sjelden i Asia. I Norge regnes arten som truet. Den foretrekker mesotrofe og oligotrofe forhold, helst med flytende vegetasjon. Den er funnet i Østfold, Akershus og Hedmark, og i Finnmark.
C. armatum (Charpentier 1840) har også hovedsaklig østlig utbredelse. Den er utryddet/forsvunnet fra de Britiske Øyer og de nordlige deler av det kontinentale Europa. I Norge er den regnet som sårbar. Den er funnet i Østfold, Akershus, Vestfold, Telemark, og i N- og S.-Trøndelag. På kontinentet finnes arten for det meste i mesotrofe myrområder, mens i Norge er den hovedsaklig funnet i mer eller mindre eutrofe sjøer og dammer.