Artsinformasjon

Vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer. Den er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. Registrert på Østlandet og Vestlandet.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Ikke registrert nord for Nordland. Larvene finnes ofte i små dammer, mens de voksne gjerne foretrekker større, dypere dammer og innsjøer, gjerne med høyt næringsinnhold.

Denne iglen forekommer i ferskvann over hele verden unntatt Australia. Den finnes i alle typer ferskvann unntatt dammer med mye Sphagnum-mose hvor den suger kroppsvæsker fra andre evertebrater. Er registrert fra stort sett hele Norge.

Gruppen innholder flere arter i Norge. Gruppen kan bare bestemmes til art på hanner. Artene er kjent fra littoralen og sublittoralen i stillestående vann, men noen også fra mose i rennende vann. En ny art er sannsynligvis funnet i det innsendte VANDA-materialet.

Mange arter som lever i mange typer ferskvann. Larver og pupper er dårlig beskrevet og kan ikke artsbestemmes. Noen larver er beskrevet som rovdyr, men vi vet ikke om dette gjelder hele slekten.

Denne slekten er de minste av fjærmyggene. Det er mange arter, og hverken larvene eller puppene kan bestemmes til art.

Lever av detritus eller alger. Foretrekker stillestående vann, men endel arter kan også finnes i rennende vann. Artsrik slekt, der flere av artene ikke kan skilles fra hverandre på larvestadiet.

Det er 5 arter i denne slekten i Norge. Individene kan ikke bestemmes videre hvis de er for unge eller hvis de mangler analgjeller.

Utbredt i hele Sør- Norge, og også funnet i Nord- Trøndelag, men utbredelsen i Norge er usikker, da den tidligere kan ha blitt forvekslet med S. scotti. Finnes både i middels næringsrike til næringsrike sjøer, elver og dammer.

Svært vanlig slekt med mange arter over hele verden. Kan ikke bestemmes videre på larver eller pupper. De er rovdyr, og de fleste artene finnes i stillestående vann.

Slekten Cladotanytarsus er euryøk. Arter er kjent fra så foskjellige habitater som bekker, større elver, dammer, innsjøer, brakkvann og varme kilder. Larvene er ikke beskrevet for de fleste artene. I Norge er det 3 arter i slekten.

Gruppen består av 3 arter i Norge. Artene kan foreløpig bare bestemmes som voksne.
C. hastulatum (Charpentier, 1825) er Norges vanligste vannymfe, og er utbredt over hele landet unntatt Finnmark. Den er euryøk, og finnes i de fleste ferskvannsmiljøer.
C. lunulatum (Charpentier 1840) er hovedsaklig en østlig art. Den er regnet som sårbar i Europa, og sjelden i Asia. I Norge regnes arten som truet. Den foretrekker mesotrofe og oligotrofe forhold, helst med flytende vegetasjon. Den er funnet i Østfold, Akershus og Hedmark, og i Finnmark.
C. armatum (Charpentier 1840) har også hovedsaklig østlig utbredelse. Den er utryddet/forsvunnet fra de Britiske Øyer og de nordlige deler av det kontinentale Europa. I Norge er den regnet som sårbar. Den er funnet i Østfold, Akershus, Vestfold, Telemark, og i N- og S.-Trøndelag. På kontinentet finnes arten for det meste i mesotrofe myrområder, mens i Norge er den hovedsaklig funnet i mer eller mindre eutrofe sjøer og dammer.

Mesotrof til eutrof art, lever i algebegroinger.

En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark.

Vanlig i hele landet. En av de største cyclopoidene. Overgangsformer til M. gigas opptrer ofte, så de to artene lar seg ikke alltid skille. Begge er nokså vanlige i de fleste vanntyper. De voksne er rovdyr som lever på bunnen nær stranden. Larvene kan derimot være pelagiske, og kan opptre om sommeren. Artene ser ut til å overvintre som voksne.

Arten er kjent fra Sørøstlandet og rundt Trondheim. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann og dammer. Krever rik flyteblads-vegetasjon som vannliljer og/eller tjønnaks. Flygetid stort sett fra mai til august.

Ikke funnet på Vestlandet eller Nord for Sør- Trøndelag. Nymfene lever i middels næringsrikt til nærinksrikt, rennende eller stillestående vann og er intolerante for lav pH. Tåler noe saltholdighet.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

20 arter er kjent fra Europa, fra mange forskjellige biotoper. Kan ikke bestemmes videre som larver.

Relativt stor art med karakteristisk utseende, annerledes enn vannlopper ellers. Den er et rovdyr, og har gripeklør og et stort kompleksøye. Danner ofte store svermer langs strandkanten. Den er ganske vanlig over hele landet, opp til 1250 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor og godt synlig, opptrer den ikke i høye tettheter der det er mye fisk.

Finnes i hele Norge. Nymfene lever på mudderbunn i rennende og stillestående vann. Intolerant for lav pH.

Unge individer lar seg ikke identifisere med sikkerhet.