Artsinformasjon

Kjent fra Sør-Norge nord til Trondheim. En tolerant art som finnes i de fleste habitater unntatt større, oligotrofe sjøer.

Det er 5 arter i denne slekten i Norge. Individene kan ikke bestemmes videre hvis de er for unge eller hvis de mangler analgjeller.

Utbredt i hele Sør- Norge, og også funnet i Nord- Trøndelag, men utbredelsen i Norge er usikker, da den tidligere kan ha blitt forvekslet med S. scotti. Finnes både i middels næringsrike til næringsrike sjøer, elver og dammer.

Juvenile individer kan ikke artsbestemmes.

Slekten kan bare bestemmes til art på de siste larvestadiene, dvs de som har vingeanlegg som rekker til bakkanten av det tredje bakkropps-segmentet. Det finnes 5 arter i Norge.

Finnes i hele Norge. Larven finnes i vegetasjonsbelter i innsjøer og vann. Flygetid juni -august.

Arten er kjent fra det meste av Sør-Norge, men bare sporadisk funnet på Vestlandet. Ikke registrert nord for Nordland. Nymfene lever i stillestående vann og damme. Flygetid fra midten av mai til tidlig august.

Vanlig over hele landet. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann, men fortrinnsvis i større vann og innsjøer. Flygetid fra begynnelsen av mai til tidlig i september.

Ikke funnet på Vestlandet eller Nord for Sør- Trøndelag. Nymfene lever i middels næringsrikt til nærinksrikt, rennende eller stillestående vann og er intolerante for lav pH. Tåler noe saltholdighet.

Svært vanlig i hele landet. En tolerant art som lever både i rennende og stillestående vann, og er den av døgnflueartene som tåler lavest pH.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

Nokså vanlig form i makrofyttbeltet i innsjøer. Den kan også finnes litt dypere. Den finnes over mesteparten av Norge, men utbredelsen er ikke godt nok kjent. En euryøk art med vide toleransegrenser mht vannkjemi ( pH, salinitet, etc.).

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.