Artsinformasjon

Vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer. Den er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. Registrert på Østlandet og Vestlandet.

Kjent fra den nordlige halvkule, og fra Sør-Amerika. Den lever som parasitt på vannfugl ved å krype inn i nesehulen, og suge blod der. Den vanligste av to arter andeigle i Norge.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Utbredt i hele Sør-Norge nord til Trondheim. Arten er tolerant, og finnes i alt fra oligotrofe til eutrofe vann og dammer, også i dystrofe og humuspåvirkede vann. Tåler også vann med lav saltholdighet. Den store ryggsvømmeren blir ca. 15-16 mm lang, og kan ta store byttedyr.

Utbredt i Finnmark, Trøndelag og på Østlandet. Lever i planterike vann.

Denne iglen forekommer i ferskvann over hele verden unntatt Australia. Den finnes i alle typer ferskvann unntatt dammer med mye Sphagnum-mose hvor den suger kroppsvæsker fra andre evertebrater. Er registrert fra stort sett hele Norge.

Forholdsvis vanlig i næringsrike innsjøer på Østlandet nord til Elverum og Lillehammer, og vestover til Skien. Det tidligere navnet A. piscinalis er synonymt med A. anatina (L.).

Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann.

Arten er kjent fra Sørøstlandet og rundt Trondheim. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann og dammer. Krever rik flyteblads-vegetasjon som vannliljer og/eller tjønnaks. Flygetid stort sett fra mai til august.

Ikke funnet på Vestlandet eller Nord for Sør- Trøndelag. Nymfene lever i middels næringsrikt til nærinksrikt, rennende eller stillestående vann og er intolerante for lav pH. Tåler noe saltholdighet.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i stillestående vann blant vegetasjon. Flygetid april – august.

Arten er bare er funnet i det sørøstlige Norge. Den foretrekker middels næringsrike vann med pH > 6. Tåler også brakkvann.

Få larver er beskrevet. Slekten er hovedsaklig semi-terrestrisk, men noen arter er limniske.

Kjent i Norge nord til Helgeland. I Finland er den Imidletid funnet oppunder grensen til Finnmark. Arten lever i næringsfattige vann og sakterennende elver.

Mesotrof til eutrof art, lever i algebegroinger.

Utbredt i hele Sør- Norge, og også funnet i Nord- Trøndelag, men utbredelsen i Norge er usikker, da den tidligere kan ha blitt forvekslet med S. scotti. Finnes både i middels næringsrike til næringsrike sjøer, elver og dammer.

Vanlig i Norge opp til Bodø, og er funnet i Finnmark. Nymfene foretrekker helst litt næringsrike vann eller dammer, og bruker to til fire år på utviklingen til voksne. Flygetid som regel fra sent i juli til midten av september.