Artsinformasjon

Data i denne gruppen omfatter Baetis lignende nymfer med ovale gjeller som er registrert på det tidligere Bekkisprogrammet.

Familiene Nemouridea og Taeniopterygidae har nymfer med korte, hårete kropper. Dataene i denne samlegruppen kommer fra det tidligere prosjektet Bekkis.

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der.

Familiene Capnidae og Leuctridae har nymfer med lange, slanke bakkropper. Dataene i denne samlegruppen kommer fra det tidligere prosjektet Bekkis.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Stankelbein omfatter ca. 250 arter i Norge. De varierer i størrelse fra 65 mm ned til 15 mm i vingespenn. Larvene er gravende, og landlevende arter kan gjøre skade på planterøtter. De vannlevende larvene kan grave seg ned i gytegroper og spise fiskeegg. De er regnet som en viktig predator på lakseegg.

Larver av de fleste familier under overfam. Limnephiloidea har hus. Dataene i denne samlegruppen er hentet fra det tidligere prosjektet Bekkis.

Larver av overfamilie Hydropsychoidea er nettspinnende, mens larver av familier som Rhyacophilida har verken hus eller er nettspinnende. Dataene i denne samlegruppen er fra det tidligere prosjektet Bekkis.