Artsinformasjon

To arter fins i norske farvann, men en art (Patella vulgata) er mest vanlig. Den andre arten (P. aspera) er kjent fra sterkt eksponerte steder i fjæresonen langs kysten fra Haugesund til Trøndelag mens P. vulgata er kjent langs hele kysten bortsett fra Hamningberg i Finnmark og østover til Russland. P. vulgata kan tåle saltholdighet ned til 25 promille og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

Kjennetegn: Planten vokser i matter og er lett å kjenne når den blomstrer med breie, gule blomster i juli til august. Skuddene er lysegrønne, bladene er litt kantete og sukkulente.

Voksested: Planten er spesielt vanlig på strandberg, men vokser også i tørrbakker, på murer og bergknauser.

Utbredelse: Den er vanlig i hele landet nord til Nordkapp i Finnmark. Den fins også spredt i fjelldalene til Finnmark og videre østover til Varangerhalvøya.

Navnet: Bitterbergknapp har fått navnet fra den bitre smaken.

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Fjærekoll er en av våre mest karakteristiske strandplanter. De rosa blomstene som sitter i hoder, blomstrer i mai-juni, men ofte kan du finne blomster som sitter på planten til ut på høsten. De trådsmale bladene sitter i en rosett.

Voksested: Du finner den som oftest i nærheten av sjøen på strandenger, i sprekker på strandberg og tørr sandmark.

Utbredelse: Den er vanlig på kysten nord til Finnmark.

Havsalat er flat i forma, og med unntak av i vitskaplege samanhengar er det akseptabelt å kalle alle grøne bladforma algar i Noreg for havsalat.

Kjennetegn: Opptil 11 cm høy og 7 cm bred. Gråhvit, gråbrunt eller grågrønt ru skall. Den er en åtseleter som finnes i flere fargevarianter. Kongesneglen lager store eggansamlinger som ofte kan bli funnet i fjæra.

Kjennetegn: Rynkerose er en opptil 2 meter høy busk. Stammen og greinene har korthårete torner av ulik størrelse. Bladene er mørkegrønne, litt blanke og med en rynkete overflate. Blomstene er røde, rosa eller hvite. På høsten kommer det tomatrunde nyper.

Voksested: Rynkerose trives på lysåpne steder som strender og skrotemark.

Utbredelse: Arten er opprinnelig fra Øst-Asia og kom til Europa like før 1800. I Norge finnes den i langs kysten og i fjordstrøk opptil Tromsø, men er vanligere i sør. Arten sprer seg med havstrømmer og utplanting.

Kjennetegn: Sagtang (30 – 60 cm) manglar blærer og er lett å kjenne igjen ettersom han har ein sagtagga ytterkant. Han finst sjeldan i fjøra, men du kan ofte sjå han like nedanfor. På meir bølgjeutsette stader er sagtangen smalare og har ikkje så markante tenner som på verna stader.

Det finnes to arter av sandskjell i Norge.

Leveområde: Skjørbuksurt er en strandplante som vokser på strandberg, grusstrender, tangvoller og strandenger. Den er også vanlig i fuglefjell.

Utbredelse:* Vanlig langs hele kysten til Finnmark.

Kjennetegn: Kjennes igjen på de saftfulle, tykke bladene som sitter i en tett rosett ved basis. De er grønne omtrent året rundt. De små hvite blomstene blomstrer om våren og forsommeren. Fruktene (skulpene) er små og runde. Formrik art med flere underarter.

Navn: Planten har fått navnet sitt fra sykdommen skjørbuk (c-vitamin-mangel) som den ble brukt mot i tidligere tider. Plantnen er rik på C-vitaminer.

Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er:
vanlig strandsnegl (= kattesnigel, stor strandsnegl) (L. littorea), butt strandsnegl (= grisetangsnigel) (L. obtusata, = L. littoralis), butt strandsnigel (L. mariae = L. fabalis), spiss strandsnigel (= steinsnigel) (L. saxatilis). De to butte strandsneglene skiller seg ut ved at spiret er sammentrykt. Mens L. obtusata hovedsaklig finnes på grisetang og blæretang, lever L. mariae litt dypere, oppå sagtang. De to artene kan skilles på formen på sneglehusopningen. L. littorea og L saxatilis er også relativt like, men kan skilles på leppenes vinkel i forhold til spiret. L. Saxatilis lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra og L. littorea i den nedre halvdelen.

På meir verna stader vil ein i staden for stortareskog finne sukkertareskog, jamvel om denne skogen vanlegvis ikkje er så tett som stortareskogen kan vere. Medan stortaren må leggje mykje energi i ein sterk stilk for å tole draget i sjøen, slepp sukkertaren lettare unna sidan han lever i rolegare vatn. Han bruker difor mykje av energien til å ha eit stort blad. Ulempa med stilt vatn er at tarebladet kan bli sterkt grodd, slik at det taper evna til å fotosyntetisere.

Kjennetegn: Bladet er mykje lengre enn det er breitt og så stort at det ofte legg seg utover botnen. Randen av bladet er noko bølgete. Det er også midtpartiet oppover langs bladet. Mangler midtribbe som skiller den frå butare.

Tarmgrønske er svært vanleg i fjørepyttar og er elles vanleg i fjøra frå verna til middels utsette stader. Når du finn ein grøn alge som er litt bladforma, kan du sjekke om han er hol. Er han det, kan du gå ut frå at det er tarmgrønske. Han liknar ofte på figuren. Dersom algen ikkje er hol, sjå på havsalat.

Dataene i denne gruppen er registrert i Kystovervåknings programmet under krabber.