Artsinformasjon

To arter fins i norske farvann, men en art (Patella vulgata) er mest vanlig. Den andre arten (P. aspera) er kjent fra sterkt eksponerte steder i fjæresonen langs kysten fra Haugesund til Trøndelag mens P. vulgata er kjent langs hele kysten bortsett fra Hamningberg i Finnmark og østover til Russland. P. vulgata kan tåle saltholdighet ned til 25 promille og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Kjennetegn: Diameter opptil 40 cm og fullstendig gjennomsiktig. Manetene svømmer fritt og er ingen fjære-art, men de blir ofte skylt på land.

De fleste manetene er ikke meduser heile livet. Seint om hausten og tidlig om vinteren vokser de opp fastsittende på grunna. Frå disse individa blir det frigitt larver eller små-meduser frå januar til april, og de utvikler seg til de store medusene vi finner om sommeren.

Kjennetegn: Dette er den fjerde tangarten med blærer. Den har tallrike små (2-3mm) runde flyteblærer som sit på ein liten stilk.. Algen finst frå om lag ein halv meters djup og nedover. Om våren veks det ut eittårige greiner som blir inntil 2 m lange, og har tett med blærer og små avlange blad. Om hausten løsner greinene og driv avstad.

Japansk drivtang er relativt ny i Noreg (sidan 1988) og spreier seg ved å drive laust eller festa til trestammer, båtskrog og liknande. Han veks spreidt langs kysten frå Østfold til Sogn og Fjordane. På Sørlandet er han blitt svært vanleg og likar seg best i bukter som er verna mot vind, og i sund med skjell og sandbotn.

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Vokser nedgravd i sand nederst i fjæra og på grunt vatn. Fem arter i tre slekter er registrert i Norge. Skjellene er lange og smale. Ensis ensis er dessuten noe buet. Denne arten er registrert frå Lindesnes til Møre. Andre knivskjell-arter er vanskeligere å skille ut. Nord for Nordland er det ikke registrert funn av de vanligste knivskjellene.

Kjennetegn: Seglehuset blir over 4 centimeter høyt og hver vinding har flere langsgående riller. Utseende varierer etter næringstilgang. Kan ligne strandsnegl men bare purpursnegl har en renne i enden av skallet der åpningen er.

Utbredelse: Purpursnegl er vanlig langs heile kysten, men er ikke registrert i indre Oslofjord. Finnes i midtre deler av fjæra, oppå rurbeltet eller i sprekker (det siste særlig på steder som er utsatt for bølger).

Næring: Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene.

Trusler: Tributyltinn, et stoff tidligere mye brukt som bunnstoffet til båter, likner mye på et av purpursneglens kjønnshormoner. Undersøkelser har vist at selv lave konsentrasjoner av dette stoffet i sjøvann kan føre til utvikling av hannlige kjønnsorganer hos hunn-sneglene. Dette medfører formerings-vanskeligheter og er en trussel for purpursnegl populasjoner langs kysten vår.

Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt.

Tre rurartar som finst langs heile kysten:

Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.

Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida.

Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten.

Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover.

Kjennetegn: Dyp rød eller rødbrun. Har inntil 3 m lange gule eller oransje tentakler under “paraplyen”. Kan bli 2 m i diameter.

En annen art, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) kan finnes i Sør-Norge til og med Vestlandet. Vi kan skille artene på fargen.

Kjennetegn: Sagtang (30 – 60 cm) manglar blærer og er lett å kjenne igjen ettersom han har ein sagtagga ytterkant. Han finst sjeldan i fjøra, men du kan ofte sjå han like nedanfor. På meir bølgjeutsette stader er sagtangen smalare og har ikkje så markante tenner som på verna stader.

Her ligger registreringer frå Kystprogrammet av ubestemte fugler i fjæra.

Kjennetegn: Skilpaddesnegl er mindre enn albusnegl, har glattere overflate.

Leveområde: Finnes fra de nedre delene av fjæra ned til 50-100m dybde. Lever på eller under stein, direkte på steinen, eller på skjell. Den liker seg godt oppå fjell som er dekt av rosa kalkalgebelegg.

Utbredelse: Finnes langs hele Norskekysten.

Tre arter er mulig å finne langs Norskekysten, med vanlig skilpaddesnegl (Tectura tessulata) som den mest forekommende.

Kjennetegn: 1-3 cm store snegler med varierende farge og form avhengig av leveområde og art. Det finnes flere strandsneglearter i Norge, men de vanligste er storstrandsnegl, buttstrandsnegl og steinsnegl. De lever på litt ulike steder: Steinsnegl lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra, storstrandsnegl i den nedre halvdelen og buttstrandsnegl på grisetang.