Artsinformasjon

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Bløtdyrene blir også kalt mollusker, og omfatter bl. a. muslinger, snegl, blekksprut og sjøtenner. Selv om det ytre utseende varierer mye hos de forskjellige klassene av bløtdyr, er den fundamentale oppbygningen lik. Molluskene er den nest største gruppen av evertebrater.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Grisetangen (0.3 – 2 m) er den andre tangarten med blærer. Han er lett å skilje frå blæretang, med sin lyse, gulbrune til olivengrønne farge og blærer som sit enkeltvis. Dessutan er grisetangen tjukkare, utan midtribbe og meir solid, ja nesten lêrliknande.

Leveområde: Veks ofte saman med blæretang og då som regel like nedanfor blæretangen i fjøra. Heller ikkje denne tangarten er å finne på bølgjeutsette stader.

Utbredelse: Grisetang finnst langs heile kysten.

Aldersbestemming: Det er mogleg å finne ut kor gammal grisetangen er. Dersom han ikkje har noka blære eller berre ei, er han inntil tre år gammal. For kvar ny blære oppover på “hovudstamma” har han vorte eitt år eldre.

Likner på blåskjell, men er rundere i framenden. Dessuten går de sirkulære sporene i skjellet mot en kul (umbo) som ligger litt på oversida av framenden. O-skjell kan bli dobbelt så store som blåskjell. Arten er funnet langs heile kysten og lever fra grunt vann ned mot 150 meters dybde.

Kjennetegn: Seglehuset blir over 4 centimeter høyt og hver vinding har flere langsgående riller. Utseende varierer etter næringstilgang. Kan ligne strandsnegl men bare purpursnegl har en renne i enden av skallet der åpningen er.

Utbredelse: Purpursnegl er vanlig langs heile kysten, men er ikke registrert i indre Oslofjord. Finnes i midtre deler av fjæra, oppå rurbeltet eller i sprekker (det siste særlig på steder som er utsatt for bølger).

Næring: Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene.

Trusler: Tributyltinn, et stoff tidligere mye brukt som bunnstoffet til båter, likner mye på et av purpursneglens kjønnshormoner. Undersøkelser har vist at selv lave konsentrasjoner av dette stoffet i sjøvann kan føre til utvikling av hannlige kjønnsorganer hos hunn-sneglene. Dette medfører formerings-vanskeligheter og er en trussel for purpursnegl populasjoner langs kysten vår.

Kjennetegn: Dyp rød eller rødbrun. Har inntil 3 m lange gule eller oransje tentakler under “paraplyen”. Kan bli 2 m i diameter.

En annen art, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) kan finnes i Sør-Norge til og med Vestlandet. Vi kan skille artene på fargen.

Kjennetegn: Sagtang (30 – 60 cm) manglar blærer og er lett å kjenne igjen ettersom han har ein sagtagga ytterkant. Han finst sjeldan i fjøra, men du kan ofte sjå han like nedanfor. På meir bølgjeutsette stader er sagtangen smalare og har ikkje så markante tenner som på verna stader.

Her ligger registreringer frå Kystprogrammet av ubestemte fugler i fjæra.

Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er:
vanlig strandsnegl (= kattesnigel, stor strandsnegl) (L. littorea), butt strandsnegl (= grisetangsnigel) (L. obtusata, = L. littoralis), butt strandsnigel (L. mariae = L. fabalis), spiss strandsnigel (= steinsnigel) (L. saxatilis). De to butte strandsneglene skiller seg ut ved at spiret er sammentrykt. Mens L. obtusata hovedsaklig finnes på grisetang og blæretang, lever L. mariae litt dypere, oppå sagtang. De to artene kan skilles på formen på sneglehusopningen. L. littorea og L saxatilis er også relativt like, men kan skilles på leppenes vinkel i forhold til spiret. L. Saxatilis lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra og L. littorea i den nedre halvdelen.

Ålegras ser ut som vanleg, 1/2 – 1 m høgt gras som veks på sand-muddarbotn og har røter som vanlege planter. Fargen varierer frå gras-grøn til blass gulbrun. På 1930 – 1940 tallet blei ålegras nesten utrydda på grunn av ein soppsjukdom, men i dag veks ålegraset igjen på mange av dei gamle veksestadane.

Her er det samlet funn av “sjøstjerner” på Hovis programmet.

“sjøpinnsvin” fra Hovis programmet

Marin art som er funnet i Sælenvannet av Fyllingsdalen videregående skole. Rur lever fastsittende på klipper, brygger, båter o.l., men har en frittsvømmende larve. Sælenvannet har innsig av sjøvann når det er flo, og larven til rur har derfor kommet inn i vannet.

Dataene i denne gruppen er registrert i Kystovervåknings programmet under krabber.