Artsinformasjon

To arter fins i norske farvann, men en art (Patella vulgata) er mest vanlig. Den andre arten (P. aspera) er kjent fra sterkt eksponerte steder i fjæresonen langs kysten fra Haugesund til Trøndelag mens P. vulgata er kjent langs hele kysten bortsett fra Hamningberg i Finnmark og østover til Russland. P. vulgata kan tåle saltholdighet ned til 25 promille og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Bløtdyrene blir også kalt mollusker, og omfatter bl. a. muslinger, snegl, blekksprut og sjøtenner. Selv om det ytre utseende varierer mye hos de forskjellige klassene av bløtdyr, er den fundamentale oppbygningen lik. Molluskene er den nest største gruppen av evertebrater.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Dersom vi ikke graver i sanden, kan vi vanligvis ikke se fjæremarken. Vi kan likevel observere fjæremarken indirekte gjennom ekskrementene som skyves ut av sandkanalene, og blir liggende som kveiler rundt åpningen. Marken blir oppptil 35 cm lang og er rød (gjerne med blåskjær), rosa, gul, grønn eller olivenfarget.

Leveområde: Fjæremarken trives både i rein og mudrete sand hvor den spiser detritus.

Utbredelse: Den finnes langs hele kysten både på eksponerte og ueksponerte steder.

Kjennetegn: Diameter opptil 40 cm og fullstendig gjennomsiktig. Manetene svømmer fritt og er ingen fjære-art, men de blir ofte skylt på land.

De fleste manetene er ikke meduser heile livet. Seint om hausten og tidlig om vinteren vokser de opp fastsittende på grunna. Frå disse individa blir det frigitt larver eller små-meduser frå januar til april, og de utvikler seg til de store medusene vi finner om sommeren.

Kjennetegn: Grisetangen (0.3 – 2 m) er den andre tangarten med blærer. Han er lett å skilje frå blæretang, med sin lyse, gulbrune til olivengrønne farge og blærer som sit enkeltvis. Dessutan er grisetangen tjukkare, utan midtribbe og meir solid, ja nesten lêrliknande.

Leveområde: Veks ofte saman med blæretang og då som regel like nedanfor blæretangen i fjøra. Heller ikkje denne tangarten er å finne på bølgjeutsette stader.

Utbredelse: Grisetang finnst langs heile kysten.

Aldersbestemming: Det er mogleg å finne ut kor gammal grisetangen er. Dersom han ikkje har noka blære eller berre ei, er han inntil tre år gammal. For kvar ny blære oppover på “hovudstamma” har han vorte eitt år eldre.

De store kamskjellene er festet med byssustråder når de er små, men blir senere frittlevende og kan svømme over korte avstander for å slippe unna fiender, eller for å finne et gunstigere levested. De nytter vannjett-prinsippet og rører seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellet. Lever på sandbunn på 10 til ca.100 meters dyp. Der er likevel ikke uvanlog å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann.

Kjennetegn: Dyp rød eller rødbrun. Har inntil 3 m lange gule eller oransje tentakler under “paraplyen”. Kan bli 2 m i diameter.

En annen art, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) kan finnes i Sør-Norge til og med Vestlandet. Vi kan skille artene på fargen.

Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er:
vanlig strandsnegl (= kattesnigel, stor strandsnegl) (L. littorea), butt strandsnegl (= grisetangsnigel) (L. obtusata, = L. littoralis), butt strandsnigel (L. mariae = L. fabalis), spiss strandsnigel (= steinsnigel) (L. saxatilis). De to butte strandsneglene skiller seg ut ved at spiret er sammentrykt. Mens L. obtusata hovedsaklig finnes på grisetang og blæretang, lever L. mariae litt dypere, oppå sagtang. De to artene kan skilles på formen på sneglehusopningen. L. littorea og L saxatilis er også relativt like, men kan skilles på leppenes vinkel i forhold til spiret. L. Saxatilis lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra og L. littorea i den nedre halvdelen.

I denne gruppen er det plassert funn av fisk som deltakerene ikke har klart å bestemme videre.

Ålegras ser ut som vanleg, 1/2 – 1 m høgt gras som veks på sand-muddarbotn og har røter som vanlege planter. Fargen varierer frå gras-grøn til blass gulbrun. På 1930 – 1940 tallet blei ålegras nesten utrydda på grunn av ein soppsjukdom, men i dag veks ålegraset igjen på mange av dei gamle veksestadane.

Her er det samlet funn av “sjøstjerner” på Hovis programmet.

“sjøpinnsvin” fra Hovis programmet

Marin art som er funnet i Sælenvannet av Fyllingsdalen videregående skole. Rur lever fastsittende på klipper, brygger, båter o.l., men har en frittsvømmende larve. Sælenvannet har innsig av sjøvann når det er flo, og larven til rur har derfor kommet inn i vannet.