Artsinformasjon

To arter fins i norske farvann, men en art (Patella vulgata) er mest vanlig. Den andre arten (P. aspera) er kjent fra sterkt eksponerte steder i fjæresonen langs kysten fra Haugesund til Trøndelag mens P. vulgata er kjent langs hele kysten bortsett fra Hamningberg i Finnmark og østover til Russland. P. vulgata kan tåle saltholdighet ned til 25 promille og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

Det er store geografiske forskjeller på mangfoldet av fisk i norske innsjøer. Utbredelsesmønsteret er for en stor del bestemt av innvandringshistorien etter siste istid. Anadrome fisk (som lever både i salt- og ferskvann) vandret tidlig inn fra vest, og invaderte kysten etterhvert som isen trakk seg tilbake. De klarte å komme seg ganske langt innover i landet fordi landhevingen ikke hadde skapt så store hindringer ennå (dagens utbredelse er imidlertid også modifisert av menneskelig utsetting). Senere førte landhevingen til at østersjøområdet ble avstengt fra havet og dannet en stor innsjø, Ancylussjøen. Fra denne vandret artene periodevis vestover. I den første perioden kunne de mindre varmekjære artene (abbor, gjedde, sik, m. fl.) også vandre nordover og krysse det nåværende vannskillet mot Finnmark. Senere ble også denne vandringsmuligheten stengt av landhevingen. Den neste gruppen ble derfor begrenset til østlandet, og kalles også Mjøs-gruppen. Den består av fisk som f. eks. mort, lagesild og brasme. Den tredje og siste gruppen er begrenset til Østfold og Akershus, og de fleste artene har nordgrense ved Øyeren i Akershus. Hit hører arter som gjørs, flire, asp og stam.

De marine artene er naturlig nok ikke påvirket av de samme geografiske faktorene som ferskvannsartene. Det finnes mange arter som lever hele sitt liv på grunt vann langs kysten, men en del arter som lever på dypt vann eller vandrer store havstrekninger, kommer til kysten for å gyte.

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Bløtdyrene blir også kalt mollusker, og omfatter bl. a. muslinger, snegl, blekksprut og sjøtenner. Selv om det ytre utseende varierer mye hos de forskjellige klassene av bløtdyr, er den fundamentale oppbygningen lik. Molluskene er den nest største gruppen av evertebrater.

Kjennetegn: Grisetangen (0.3 – 2 m) er den andre tangarten med blærer. Han er lett å skilje frå blæretang, med sin lyse, gulbrune til olivengrønne farge og blærer som sit enkeltvis. Dessutan er grisetangen tjukkare, utan midtribbe og meir solid, ja nesten lêrliknande.

Leveområde: Veks ofte saman med blæretang og då som regel like nedanfor blæretangen i fjøra. Heller ikkje denne tangarten er å finne på bølgjeutsette stader.

Utbredelse: Grisetang finnst langs heile kysten.

Aldersbestemming: Det er mogleg å finne ut kor gammal grisetangen er. Dersom han ikkje har noka blære eller berre ei, er han inntil tre år gammal. For kvar ny blære oppover på “hovudstamma” har han vorte eitt år eldre.

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Kjennetegn: Seglehuset blir over 4 centimeter høyt og hver vinding har flere langsgående riller. Utseende varierer etter næringstilgang. Kan ligne strandsnegl men bare purpursnegl har en renne i enden av skallet der åpningen er.

Utbredelse: Purpursnegl er vanlig langs heile kysten, men er ikke registrert i indre Oslofjord. Finnes i midtre deler av fjæra, oppå rurbeltet eller i sprekker (det siste særlig på steder som er utsatt for bølger).

Næring: Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene.

Trusler: Tributyltinn, et stoff tidligere mye brukt som bunnstoffet til båter, likner mye på et av purpursneglens kjønnshormoner. Undersøkelser har vist at selv lave konsentrasjoner av dette stoffet i sjøvann kan føre til utvikling av hannlige kjønnsorganer hos hunn-sneglene. Dette medfører formerings-vanskeligheter og er en trussel for purpursnegl populasjoner langs kysten vår.

Kjennetegn: Dyp rød eller rødbrun. Har inntil 3 m lange gule eller oransje tentakler under “paraplyen”. Kan bli 2 m i diameter.

En annen art, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) kan finnes i Sør-Norge til og med Vestlandet. Vi kan skille artene på fargen.

Her ligger registreringer frå Kystprogrammet av ubestemte fugler i fjæra.

Kjennetegn: 1-3 cm store snegler med varierende farge og form avhengig av leveområde og art. Det finnes flere strandsneglearter i Norge, men de vanligste er storstrandsnegl, buttstrandsnegl og steinsnegl. De lever på litt ulike steder: Steinsnegl lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra, storstrandsnegl i den nedre halvdelen og buttstrandsnegl på grisetang.