Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

En av de vanligste bunnlevende vannlopper. Den er også en av de største vannloppene, og finnes ofte i aurens mageinnhold. Lever av detritus og alger som den finner på bunnen.

Slekten Closterium har svært lange celler, mange kan bli over 400 my i lengden. Cellene er smale, sylindriske, bøyde og avsmalnet i endene. På dansk kalles denne gruppen for månealger. Cellene er todelte, men mangler midje.
Ofte med en vakuole i spissen med kalkkrystaller.

Artene i slekten Closterium er svært variable og dermed ikke like lette å bestemme. Slekten tilhører koblingsalgene, en undergruppe av grønnalger.

Slekten Pandorina hører sammen med slektene Volvox og Eudorina. Cellene har flageller.

Den danner ellipseformede kolonier, vanlig 8-16 celler. Kolonien omgis av et klart gelehylster og på bildet kan en se at flagellene stikker ut.

Cellediameteren 10-17 my og hele kolonien kan bli 60 my og mere.

Bildet viser arten, Anabaena affinis, som har helt rette tråder med tønneformede celler. I midten av kjeden ser du en hvilecelle. Den er mye større enn de andre cellene. (Heterocyster er ikke med på bildet). De vegetative cellene har en størrelse på 4-8 my.(1my=1/1000mm). Denne arten kan danne vannblomst sammen med andre arter av Anabaena i eutrofe miljø.

Denne trådformede grønnalgen har siksakformdede kloroplaster og er lett å identifisere. Den forekommer både i plankton og som fasatsittende på stein og kvister og lignende.

Slekten Microcystis danner store kolonier med svært små celler (3-7my) som er omgitt av slim. Koloniene består av tusenvis av celler og kan anta svært uregelmessig form. Cellene inneholder gassvakuoler (som ikke er synlig i mikroskop), og det gjør at koloniene kan flyte opp til overflaten. Forekommer i alle vanntyper.

Slekten Scenedesmus er en av de vanligste slektene av grønnalger.

Pyrenoidene, knyttet til stivelsesproduksjonen, er tydelige hos alle artene. Koloniene dannes ved at cellene henger sammen etter deling. Hos noen får endecellene spesielle utvekster. Scenedesmus krever næringsrike vann- masser. Den er lett å holde i kultur og brukes som næringsorganisme for andre organismer.

Hos slekten Chroococcus har cellene karakteristisk blågrønn farge. Den er omgitt av et tykt gelelag som er synlig på bildene. Cellene er runde eller halvmåneformede og ofte ligger de flate sidene mot hverandre.
Diameteren kan bli opp til 40 my. (1my=1/1000mm).

Bildet viser arten Chroococcus turgidis som er en karakteristisk art i myrvann, men den forekommer også i åpne innsjøer.

Vi har ingen eksperter på muslingkreps ennå. Derfor er ikke denne gruppen bestemt videre.

Her inngår to arter: C. unicornis (rousselet, 1892) og C. hippocrepis (Schrank, 1830). Siden vi ofte finner overgangsformer mellom disse to, behandles de her under ett. Dyrene kan leve enkeltvis, men etterhvert som de formerer seg sitter ‘søstrene’ (de er partenogenetiske) sammen i en rund koloni, hvert dyr forankret i en geléliknende matrix. Koloniene kan bli ganske store, og godt synlige med det blotte øye. Dyrene lever som plankton, gjerne i epilimnion i oligotrofe sjøer. Kan opptre i store mengder om sommeren, men forsvinner som oftest om vinteren. Hanner opptrer som frittsvømmende individer på sensommeren. Eggene de befrukter blit til tykkveggede hvileegg som tåler både tørke og frost, og klekker neste vår.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

En nokså vanlig planktonform i mindre innsjøer. Dette skyldes sannsynligvis at den krever litt høy temperatur i vannet, og den opptrer helst midt på sommeren her hos oss. Utbredt i lavlandet ihvertfall nord til Troms. Nokså tolerant overfor forsuring.

Alle artene i denne slekten er predatorer på andre planktondyr, spesielt som voksne og som store larver. appendiculata er en østlig art som er vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Opptrer om sommeren og overvintrer som hvileegg.Forekommer i små vann, men er best kjent fra større, dype innsjøer. I fjellet og ellers i landet finner vi H. saliens, som er en noe større art.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

En liten, gjennomsiktig art, med lang, smal kropp. Om sommeren utvikler hodet en trekantet “hjelm” som er nokså karakteristisk. Arten er vanlig i Øst-Norge og Trøndelag, men synes å mangle i nord og vestpå. Finnes i de fleste store innsjøene på Østlandet, men er også vanlig i mindre skogssjøer.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.

En art i Norge. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.

Fragilaria crotonensis brukes ofte som indikatorart på eutrofe vann. Cellelengde til Fragilaria crotonensis 40-170my.

Denne kiselalgen er svært vanlig i ferskvann hvor den danner karakteristiske kjeder. Cellene har tydelige mellombånd. Størrelse
12-50 my

Tabellaria flocculosa har celler som er firkantede.

Slekten Merismopedia danner helt flate kolonier som ligger i ett plan og som er typisk velorganisert ved at det dannes to cellerader. Den kan danne store flak og er ganske vanlig i næringsfattige (oligotrofe) innsjøer og i brakkvann. Hver celle er 5-10 my.