Artsinformasjon

Amfibier er dyr som stort sett er delvis tilknyttet livet i vann. Ordet “amphibios” er gresk og betyr “to liv” – et i vann og et på land. Navnet er imidlertid ikke 100% riktig, for det finnes arter som lever hele sitt liv i vann eller på land. Amfibiene er ikke like artsrike på verdensbasis som mange andre virveldyr (ca 4000 beskrevne arter), men de viser enormt stor variasjon i form og farge. Amfibiene i Norge omfatter frosker, padder og salamandere. Alle artene har minst ungdomsstadiet i vann.

Vanlig frosk er funnet over hele landet, og kan gå til høyder over 1000 meter over havet i fjellstrøk i Sør- Norge.

Kjennetegn: Meitemarken har mange små ledd, og de voksne har et belte. Om du ser nøye etter, har hvert ledd fire små børster. Meitemarken er både hann og hunn på en gang, du finner åpningen for de hannlige kjønnsorganene foran beltet. De fleste barn har funnet meitemarker når de har gravd i jorda, den lever over alt.

Medlemmene av meitemarkfamilien er overveiende terrestriske og ernærer seg på organisk materiale i jordsøylen og/eller på jordoverflaten. De 19 norske artene varierer i lengde mellom 2-30 cm.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Vannymfene har tre bladformete gjellevedheng som kan minne litt om haletrådene til døgnfluelarver. Disse vedhengene er imidlertid kortere og bredere enn haletråder. Vannymfene har heller ikke gjeller langs sidene av bakkroppen slik døgnfluene har.