Artsinformasjon

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Den største gåsa som finnes i Norge. Arten har svart hals og hode, men med hvite kinn. Ryggen og deler av undersiden er brun, mens bryst og undergumå er hvit.

Kanadagåsa, som navnet tilsier, hører opprinnelig hjemme i Nord-Amerika, hvor den hekker over store deler av nordlige USA og Canada. Siden tidlig på 1900-tallet har kanadagåsa blitt satt ut over store deler av Europa, særlig i de nordiske landene. De største bestandene finnes på sentrale Østlandet, i Agderfylkene, Sunnfjord, Nordmøre og Trøndelag. Trolig teller den norske hekkebestanden 1500-2000 par, pluss et betydelig antall ikke-hekkende individer. De fleste hekker ved vann i barskogsområder med innslag av dyrket mark, beite eller annen gressmark. Reirene plasseres ofte på holmer og øyer, men når det gjelder valg av reirplass er kanadagåsa svært fleksibel. Om vinteren trekker de fleste til saltvann, primært er de ute etter åpent vann. Ofte samler de seg sammen med svaner og ender på plasser der de blir fôret av mennesker. Enkelte trekker et godt stykke sørover, norske fugler er gjenfunnet bl.a. i Danmark og Skottland. Ringmerking har også vist at en populasjon fra Meråker i Trøndelag trekker til kysten av Telemark i oktober og tilbake i april.

Kjennetegn: Terner er som slanke langvingete måker. De har forlengete stjertfjær når de er voksne. Makrellterne og rødnebbterne er meget like, men det finnes noen kjennetegn som er verdt å bite seg merke i. Hos de aller fleste makrellternene er nebbspissen svart, mens den hos rødnebbterne er dyprød (som resten av nebbet). Makrellterna har en noe mer fyldig kropp, og har ikke så lange stjertfjær som rødnebbterna. Om sommeren har voksne makrellterner mørke håndsvingfjær som danner en mørk kile på ytterste del overvingen. Hos rødnebbterne dannes kun en mørk bakkant på vingen, som følge av kun mørkere tupper på de ytterste fjærene. Ungfuglene er mer kompliserte å skille fra hverandre, men hos makrellterne kan man se en mørk bakkant på armsvingfjærene (de vingefjærene som sitter nærmest kroppen) i flukt. Rødnebbterna mangler mørkt i disse fjærene.

Utbredelse: Vi finner makrellterne hekkende langs hele norskekysten. Arten er vanligst i Sør-Norge, og blir gradvis mer fåtallig jo lenger nord man kommer. Den hekker også i innlandet. Det er anslått at det hekker omkring 10 000-20 000 par i Norge.

Habitat: Finnes for det meste langs kysten i Norge, men den hekker også ved innsjøer.

Forflytninger: Ternene er utpregete trekkfugler, og makrellterna overvintrer langs kysten av Sør- og Vestafrika. Allerde i juli tar høsttrekket til, og varer ut september. De fleste ettåringene returnerer ikke til Norge den første sommeren, men tilbringer denne tiden blandt annet i Sør-Europa. Vårtrekket foregår fra april til mai.

Næring: Makrellternene lever av små fisk, som den finner enten ved kysten, eller i ferskvann. Krepsdyr og insekter blir også spist.

Hekkebiologi: Vanligvis starter ikke makrellterna å hekke før de er minst to år gamle. Ternene er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker. Ternene er aggressive ved reiret, og styrter mot inntrengere.

Rørsangeren hekker stort sett i hele Europa unntatt Island. En betydelig ekspansjon i dette århundret har gjort at den er rimelig vanlig i utbredelsesområdet hos oss. Første observasjon av rørsanger i Norge var i 1937, og første hekkefunn ble gjort i 1947. Vi har anslagsvis 1000 – 10 000 par, og bestanden er fortsatt økende. Utbredelsen hos oss begrenser seg i all hovedsak til kyststrekninga fra Østfold og til Rogaland. Arten er nært knyttet til takrørvegetasjon ved innsjøer og kyst. Kosten består av insekter som er knyttet til vann, f.eks. tovinger, øyenstikkere, steinfluer etc. Rørsangerne trekker sørover til tropisk Afrika i august og september, og kommer tilbake i mai.

Hos oss finner vi sivspurven i hele landet, fra kysten til høyfjellet. Det antas at den norske hekkebestanden ligger på et sted mellom ½ og 1 million par. Arten hekker ved forskjellig type våtmark. Fuktige områder med busk- og takrørvegetasjon blir ofte foretrukket. Under hekketiden spiser sivspurven mest insekter og edderkopper, mens den i trekktiden livnærer seg av mer vegetabilsk kost. Fuglene ankommer landet allerede i mars – april, og drar til overvintringsplassene i SV-Europa fra august til oktober. Hver vinter er det noen få individer som prøver å overvintre i Sør-Norge.