Artsinformasjon

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Dette er en av våre små måker. Den har alltid lys grå rygg som voksen, hvit underside, og svarte vingespisser. Om våren og sommeren har den en mørkebrun hette som går litt ned på halsen, og en hvit avbrutt ring omkranser den bakre delen av øynene. Om vinteren mister de hetten, men har fortsatt en noen mørke felter, blant annet en flekk litt bak øyet. Beina og nebbet er mørkt blodrøde. Unge hettemåker ligner de voksne i vinterdrakt, men har lysere røde bein og nebb, svart endebånd på stjerten, samt mørkebrune fjær på vingene.

Utbredelse: Hettemåken hekker i store deler av Eurasia. Den er en relativt ny art i norsk fauna. Det første hekkende paret hos oss ble påvist i 1867 på Jæren i Rogaland. Etter den tid har den ekspandert kraftig, og finnes nå hekkende i store deler av landet. Østlandet, Sørvestlandet og Trøndelag har de største bestandene. I 1994 (Norsk Fugleatlas) ble det anslått at det hekker mellom 20 000 og 30 000 par i Norge. Mye tyder på at tallet har blitt kraftig redusert etter dette. Hettemåke ble kåret til årets fugl i Norge i 2011 for å belyse artens status.

Forflytninger: De fleste hettemåkene trekker ut av Norge om vinteren. Da reiser de gjerne til Nordsjøen og de Britiske øyene for å overvintre der. Utenfor hekketiden finner man hettemåker i mange forskjellige habitat, gjerne midt i byer, i fjæreområder etc.

Næring: Dette er en alteter, som like gjerne er å finne bak en traktor på et jorde på jakt etter meitemark, som i en bypark der den spiser brød sammen med byduer og stokkender. Hettemåken er også en god flyger, som ofte jakter på insekter i luften.

Hekkebiologi: Hettemåken starter hekkesesongen i april-mai. Da legger de tre-fire egg som ruges i tre uker før de klekkes. Ungene er flygedyktige etter fire uker. Den er en koloniruger, som helst er å finne ved næringsrike ferskvann i hekketiden.

Horndykkeren har en cirkumpolar utbredelse, og er bl.a. den eneste lappedykkeren som også forekommer på Island. En totalbestand på 1000-1500 par gjør den til den tallrikeste av lappedykkerne i Norge. Hovedtyngdepunktet for utbredelsen ligger fra Trøndelag og nordover, de nordligste forekomstene ligger i områdene ved Porsangerfjorden i Finnmark. Kjernehabitat er laverliggende vann med grunne partier på mineralrik berggrunn. Disse har rik bunnvegetasjon av planter som tusenblad, tjønnaks og kransnålalger, og en rik bunndyrfauna av vanninsekter, marflo og småfisk. Den har altså ikke den samme preferansen for eutrofe innsjøer som sine slektninger, og foretrekker lavere kantvegetasjon av starr og sneller. Reiret plasseres som hos andre dykkere flytende i sivet. Om vinteren trekker horndykkeren ut i saltvann, og forekommer i størst konsentrasjoner i skjermede, grunne områder fra Helgelandskysten og sørover til Sunnmøre, samt langs Jærkysten og ved Lista.

Utbredelse: Laksanda kan betraktes som silandas storebror fra innlandet. På global basis har den mye den samme utbredelsen som silanda, mens den i Norge stort sett er fraværende som hekkefugl på kysten.
Den finnes over hele landet, men er sjelden og fåtallig som hekkefugl på Vestlandet. Etter endt hekking samles laksender fra et stort område langs kysten av Finnmark for å myte. Fugler merket så langt borte som England og Sveits, er funnet her blant konsentrasjoner av laksender på over 1000 individer som samler seg ved munningen av større elver. Munningen av Tanaelva er særlig kjent for sine store konsentrasjoner av laksand på ettersommeren og i september, med opptil 10.000-25.000 individer samlet.

Leveområde: Den hekker helst ved skogsjøer og sakteflytende elver i innlandet, og plasserer reiret i hule trær, andeholker eller andre passende hulrom.

Forflytinng: Om vinteren foretrekker den å holde seg i ferskvann og brakkvann, men finnes også i saltvann nordover til Lofoten. Den norske vinterforekomsten er relativt beskjeden og spredt i småflokker.

Næring: Laksanda lever av fisk, og foretrekker områder med klart, relativt grunt vann. Oftere enn andre ender finnes den på elvestrekninger med litt fart på vannet.

Sangsvanen lever et mye mer tilbaketrukket liv en knoppsvanen, og særlig på hekkeplassen er den svært sky. I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark og Troms, med en del par også i Nordland. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge ettersom stadig flere fugler hekker langt sør i Sverige.

Sangsvanen beiter mest på bunnplanter, og foretrekker derfor grunne innsjøer med mye vegetasjon. Ofte velger den mindre vann i skoglandskap. Om høsten blir den ofte på hekkeplassen til isen legger seg, de trekker da mot Vest-Europa for å overvintre. Mange finner det de trenger vinterstid i kystnære strøk i Norge, således er den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. Allerede så snart isen går er de første fuglene på plass i hekkeområdene igjen.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret. Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland.