miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Vis resultater > Artstre > Artsinformasjon

Artsinformasjon

 SystematikkKommentar
Fiskemåke (Larus canus)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Laridae (Måkefamilien)
Slekt: Larus (Måker)
Art: Larus canus (Fiskemåke)

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Svartbak (Larus marinus)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Laridae (Måkefamilien)
Slekt: Larus (Måker)
Art: Larus marinus (Svartbak)

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.

Toppskarv (Phalacrocorax aristotelis)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Suliformes (Sulefugler)
Familie: Phalacrocoracidae (Skarvefamilien)
Slekt: Phalacrocorax
Art: Phalacrocorax aristotelis (Toppskarv)

Toppskarven hekker langs store deler av den vesteuropeiske kystlinjen fra Kolahalvøya i nord til Marokko i sør, samt i Middelhavet og Svartehavet. I Norge finnes den vanlig langs kysten fra Rogaland til Finnmark, utenom hekketiden også fåtallig lenger inn i Skagerak. Den overvintrer utelukkende langs norskekysten nordover til Lofoten. Toppskarven er mer knyttet til den absolutt ytterste delen av kysten, og tar mindre og mer pelagisk fisk enn storskarven. Den finnes likevel oftest på grunne sjøområder. Toppskarven foretrekker å hekke i sterkt kuppert terreng, ofte i steinurer på øyer og holmer ytterst mot havet. Den er mer sårbar for villmink enn sin større slektning storskarven, og muligheten for skjul til reiret, lett adkomst til sjøen og fravær av rovdyr er viktige faktorer i valg av hekkeplass. Den er stort sett et fast innslag i alle sjøfuglkolonier langs hele kysten. Den norske totalbestanden er beregnet til ca. 15.000 par.