Artsinformasjon

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Utbredelse: Laksanda kan betraktes som silandas storebror fra innlandet. På global basis har den mye den samme utbredelsen som silanda, mens den i Norge stort sett er fraværende som hekkefugl på kysten.
Den finnes over hele landet, men er sjelden og fåtallig som hekkefugl på Vestlandet. Etter endt hekking samles laksender fra et stort område langs kysten av Finnmark for å myte. Fugler merket så langt borte som England og Sveits, er funnet her blant konsentrasjoner av laksender på over 1000 individer som samler seg ved munningen av større elver. Munningen av Tanaelva er særlig kjent for sine store konsentrasjoner av laksand på ettersommeren og i september, med opptil 10.000-25.000 individer samlet.

Leveområde: Den hekker helst ved skogsjøer og sakteflytende elver i innlandet, og plasserer reiret i hule trær, andeholker eller andre passende hulrom.

Forflytinng: Om vinteren foretrekker den å holde seg i ferskvann og brakkvann, men finnes også i saltvann nordover til Lofoten. Den norske vinterforekomsten er relativt beskjeden og spredt i småflokker.

Næring: Laksanda lever av fisk, og foretrekker områder med klart, relativt grunt vann. Oftere enn andre ender finnes den på elvestrekninger med litt fart på vannet.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.