Artsinformasjon

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

De hekker stort sett på holmer og øyer i saltvann, og trives best der det er rikelig med gress og urter å beite på. Grågåsa har øket kraftig i antall de siste åra, og trolig hekker en plass mellom 7.000 og 10.000 par. Noen plasser har dette ført til problemer for gårdbrukere som opplever store beiteskader på avlingen. Den norske bestanden overvintrer i Nederland og Spania, og returnerer til Norge fra slutten av mars. Jo lenger nord de hekker, jo senere kommer de om våren, og grågjess som hekker i Porsangerfjorden kommer ikke før rundt 15. mai. De siste 10 årene har grågjessene begynt å trekke adskillig tidligere sørover, mens de før forlot oss i løpet av september, trekker de nå sørover allerede fra ca. 10 august og utover. Denne endringen skyldes trolig en økning i jakttrykket i Norge.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.

Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.

Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.

Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.

Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april.

Kjennetegn: Dette er en av våre små måker. Den har alltid lys grå rygg som voksen, hvit underside, og svarte vingespisser. Om våren og sommeren har den en mørkebrun hette som går litt ned på halsen, og en hvit avbrutt ring omkranser den bakre delen av øynene. Om vinteren mister de hetten, men har fortsatt en noen mørke felter, blant annet en flekk litt bak øyet. Beina og nebbet er mørkt blodrøde. Unge hettemåker ligner de voksne i vinterdrakt, men har lysere røde bein og nebb, svart endebånd på stjerten, samt mørkebrune fjær på vingene.

Utbredelse: Hettemåken hekker i store deler av Eurasia. Den er en relativt ny art i norsk fauna. Det første hekkende paret hos oss ble påvist i 1867 på Jæren i Rogaland. Etter den tid har den ekspandert kraftig, og finnes nå hekkende i store deler av landet. Østlandet, Sørvestlandet og Trøndelag har de største bestandene. I 1994 (Norsk Fugleatlas) ble det anslått at det hekker mellom 20 000 og 30 000 par i Norge. Mye tyder på at tallet har blitt kraftig redusert etter dette. Hettemåke ble kåret til årets fugl i Norge i 2011 for å belyse artens status.

Forflytninger: De fleste hettemåkene trekker ut av Norge om vinteren. Da reiser de gjerne til Nordsjøen og de Britiske øyene for å overvintre der. Utenfor hekketiden finner man hettemåker i mange forskjellige habitat, gjerne midt i byer, i fjæreområder etc.

Næring: Dette er en alteter, som like gjerne er å finne bak en traktor på et jorde på jakt etter meitemark, som i en bypark der den spiser brød sammen med byduer og stokkender. Hettemåken er også en god flyger, som ofte jakter på insekter i luften.

Hekkebiologi: Hettemåken starter hekkesesongen i april-mai. Da legger de tre-fire egg som ruges i tre uker før de klekkes. Ungene er flygedyktige etter fire uker. Den er en koloniruger, som helst er å finne ved næringsrike ferskvann i hekketiden.

Denne majestetiske hvite kjempefuglen kjenner de fleste, til tross for at den norske totalbestanden ikke er på mer enn ca. 500 par. Disse er fordelt på strekningen Rogaland til Svenskegrensen, og spredt på det sentrale Østlandet nord til Mjøstraktene. Knoppsvanen hekker opprinnelig vilt på steppeområdene i Asia, trolig stammer ihvertfall de vesteuropeiske hekkepopulasjonene fra fugler som ble innført og satt ut så tidlig som på 1600- og 1700-tallet.
I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland. Også om vinteren finnes en god del knoppsvaner langs kysten av Agderfylkene og Rogaland, andre trekker over til Danmark. Blant de som overvintrer her finnes også mange svenske fugler. Optimale hekkeplasser for denne arten er næringsrike grunne innsjøer med velutviklet vegetasjon. Således kan man anta at økt tilsig fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanen bedre levevilkår her til lands. De fleste hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker en god del par på typiske brakkvannslokaliteter i skjermede viker og bukter.

Utbredelse og forekomst: Kortnebbgåsa er en høyarktisk art, som hekker på Svalbard, Island og Grønland. Svalbardbestanden har de siste årene vært i stadig vekst, og ble i 1980-årene anslått til å ligge omkring 25.000 individer. I dag er den mer tallrik, og talte anslagsvis over 60.000 individer i 2010.

Hekkebiologi: Den hekker enten parvis eller i løse kolonier, ofte på utilgjengelige plasser eller ved andre fuglekolonier. Beskyttelse mot predatorer er derfor trolig den viktigste faktoren for reirplassering. Etter at ungene er klekket oppsøker de gjerne myrete gressmark dominert av starr og moser.

Trekkforhold: Svalbardpopulasjonen passerer over Øst-Norge på trekket, de senere årene har vårtrekket hatt en tendens til å inntreffe tidligere og tidligere, og pågår nå fra midten av april til midten av mai. Viktige rasteplasser er i Trøndelag og Nordland, særlig Andøya. De beiter helst på store åpne marker, men kan også samle seg i våtmarker, f.eks. i Gaulosen utenfor Trondheim, for å overnatte. Kortnebbgåsa opptrer fåtallig på gressmark i Sør-Norge vinterstid, mest vanlig på Sør- og Vestlandet.

Utbredelse: Laksanda kan betraktes som silandas storebror fra innlandet. På global basis har den mye den samme utbredelsen som silanda, mens den i Norge stort sett er fraværende som hekkefugl på kysten.
Den finnes over hele landet, men er sjelden og fåtallig som hekkefugl på Vestlandet. Etter endt hekking samles laksender fra et stort område langs kysten av Finnmark for å myte. Fugler merket så langt borte som England og Sveits, er funnet her blant konsentrasjoner av laksender på over 1000 individer som samler seg ved munningen av større elver. Munningen av Tanaelva er særlig kjent for sine store konsentrasjoner av laksand på ettersommeren og i september, med opptil 10.000-25.000 individer samlet.

Leveområde: Den hekker helst ved skogsjøer og sakteflytende elver i innlandet, og plasserer reiret i hule trær, andeholker eller andre passende hulrom.

Forflytinng: Om vinteren foretrekker den å holde seg i ferskvann og brakkvann, men finnes også i saltvann nordover til Lofoten. Den norske vinterforekomsten er relativt beskjeden og spredt i småflokker.

Næring: Laksanda lever av fisk, og foretrekker områder med klart, relativt grunt vann. Oftere enn andre ender finnes den på elvestrekninger med litt fart på vannet.

Lappfiskanda har svært lignende habitatkrav som kvinanda, men finnes kun i det boreale barskogsbeltet i Eurasia. I Norge er den kun påvist hekkende i Pasvik, der bestanden trolig ikke teller mer enn 5-10 par. Den hekker som kvinanda i hule trær og opphengte holker. I Pasvik henger et stort antall andeholker ut mot Pasvikelva, og det er disse som brukes som reirplass av den lille norske populasjonen. Ellers observeres lappfiskanda hist og her over hele landet under trekket og vinterstid, men alltid kun i små antall. Kun unntaksvis er konsentrasjoner opptil 150 individer observert i trekktiden, da også i Pasvik. Drøyt 100 lappfiskender overvintrer i Norge, de fleste på strekningen Lista-Jæren, og helst i ferskvann. De skandinaviske lappfiskendene antas å overvintre i Vest-Europa, men dette er bare spekulasjoner ettersom et ikke finnes funn av ringmerkede individer. Hekkefuglene i Pasvik returnerer til hekkeområdene i midten av mai.

Kjennetegn: Halvmeterstor våk der hunnen er hakket større enn hannen. I motsetning til fjellvåken har musvåken en ensartet brun stjert. Den har dessuten mer mørkt på undervingen. I tillegg har den nakne tarser, noe fjellvåken mangler.

Habitat: Arten foretrekker kulturlandskap med lunger av skog.

Utbredelse: Musvåken er utbredt i store deler av Eurasia. I Norge hekker de fleste fuglene på Sørøstlandet, men finnes også fåtallig på Vestlandet og i Trøndelag.

Utbredelse: I Norge har ringdua sin hovedutbredelse i sørnorske skoger og parker. Den finnes hekkende nord til Troms og såvidt Finnmark, og disse representerer verdens nordligste populasjon.

Leveområde: Dette er en art som til en viss grad har urbanisert seg i takt med oss mennesker. I mange byer finner man den nå som et vanlig innslag i fuglefaunaen, i motsetning til tidligere da den var mer knyttet til kulturmark.

Hekkebiologi: Duene er effektive hekkefugler og legger gjerne flere kull i året. Mye tyder på at den norske bestanden øker i antall, noe som også er trenden i mange andre europeiske land.

Forflytning: De fleste norske fuglene drar sørover til Frankrike og den Iberiske halvøy om vinteren. Høsttrekket finner sted fra september av, og de tidligste kommer tilbake til hekkeplassene allerede tidlig i mars. På Sørvestlandet overvintrer en del ringduer i byer. I disse områdene er det ikke uvanlig å få de på foringsplassen.

Kjennetegn: Svarte med hvitt nebb. Voksne sothøner har også hvit panne.

Utbredelse: Sothøna er utbredt over mesteparten av Europa, Asia og Australia.
Utbredelsen og habitatkrav er omtrent identisk med det som er beskrevet for sivhøne. Den forekommer i næringsrike innsjøer i jordbrukslandskap, og med størstedelen av den norske bestanden rundt Oslofjorden og i Rogaland. Den finnes imidlertid lenger nord enn sivhøna, med en bestand rundt Trondheimsfjorden og hekkefunn også i Nordland.

Levesett: Sothøna lever ikke fullt så skjult som sivhøna, og svømmer mer ute på åpne vannflater.

Næring: Den dykker ofte etter føden, og sammelignet med sivhøna er det derfor mer viktig for sothøna at det finnes godt med både flyteplanter og bunnvegetasjon. Sothøna tilpasser seg lett urbane miljøer, og den finnes i parkdammer både sommer og vinter der den gjerne tar til seg av godbitene sammen med stokkendene.

Forflytning: En del individer overvinter langs de sørlige delene av norskekysten, både der det finnes åpent ferskvann og i saltvann. Mange trekker ut av landet vinterstid til Storbritannia og Mellom-Europa. De returnerer tidlig til hekkeplassene på våren, som regel er de første på plass ikke lenge etter isen har gått.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker. De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter. De siste årene har den sørligere underarten, P.c.sinensis, vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene.

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.

Utbredelse: Toppdykkeren har vandret inn i Norge i løpet av 1900-tallet, og har etablert bestander på Jæren, Lista, i indre del av Trondheimsfjorden og lavereliggende deler av Østlandet. Over halvparten av bestanden finnes i Oslo og sør-ostover.

Leveområde: Den hekker helst i større næringsrike vann i jordbrukstrøk med mye småfisk. Særlig foretrekker den vann med beskyttede bukter med takrørskog, og partier med åpen mosaikk av sivøyer og beskyttede vannspeil. Toppdykkerbestanden i Europa har profitert kraftig på øket eutrofiering av innsjøer grunnet tilsig fra jordbruket. Dette fører til økning i bestandene av mort og andre karpefisk som er toppdykkerens viktigste føde.

Migrasjon: Det forekommer spredte observasjoner av arten langs kysten nord til Trondheimsfjorden om vinteren, da helst i langgrunne områder. Mesteparten forlater imidlertid Norge og tilbringer vinteren i Vest-Europa. Allerede i mars-april vender de tilbake til hekkeområdene.