miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Vis resultater > Artstre > Artsinformasjon

Artsinformasjon

 SystematikkKommentar
Fiskemåke (Larus canus)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Laridae (Måkefamilien)
Slekt: Larus (Måker)
Art: Larus canus (Fiskemåke)

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Havørn (Haliaeetus albicilla)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Accipitriformes (Haukefugler)
Familie: Accipitridae (Haukefamilien)
Slekt: Haliaeetus
Art: Haliaeetus albicilla (Havørn)

Habitat: Havørnen finnes fra den ytterste kystlinjen til innerst i fjordene, men den er mest tallrik i øyrike områder i ytre fjordstrøk. God tilgang på fisk og sjøfugl er viktig for valg av tilholdssted, reiret plasseres ofte i kupert kystskog, ofte i gammel furuskog.

Utbredelse: Havørna finnes over store deler av Øst-Europa og i et bredt belte østover gjennom Asia til Stillehavet. Den er altså ikke bare en kystbundet fugl som den er her hjemme. I store deler av utbredelsesområdet er den en innlandsfugl knyttet til våtmarksområder. Den finnes også på Island og Grønland, men ikke i Nord-Amerika. Den norske bestanden har vært grundig kartlagt de siste 20 årene gjennom Prosjekt Havørn. Fram til havørna ble fredet i 1968 var den på vikende front i Norge. Den hadde forsvunnet helt fra svenskegrensa til Hordaland, og den sørligste delen av bestanden var svært uttynnet. Fra midten av 70-tallet har bestanden ekspandert, og den er blitt mer tallrik i sørlige deler av utbredlesesområdet. Den har også spredt seg sørover igjen, og hekker nå ganske tallrik i Hordaland og sør til nordlige Rogaland. I dag har vi ca. 1500 par i Norge, tyngdepunktet av utbredelsen ligger i Nordland som har ca. 40% av bestanden.

Forflytninger: Den finnes i reirområdet året rundt, men ungfuglene kan vandre nokså langt sørover i vinterhalvåret.

Siland (Mergus serrator)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Anseriformes (Andefugler)
Familie: Anatidae (Andefamilien)
Slekt: Mergus
Art: Mergus serrator (Siland)

Utbredelse: Silanda har en cirkumpolar utbredelse, og finnes i et bredt belte i nord-sør utstrekning. Den unngår kun de mest ekstremt arktiske områdene. I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i enkelte områder med gode bestander også i innlandet. Vinterstid finnes silanda stort sett mellom holmer og skjær over alt, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre.

Habitat: Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 m.o.h. Den er mest tallrik i beskyttede saltvannsbukter, gjerne i brakkvann ved elvemunninger.

Hekkebiologi: Ofte plasseres reiret i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. Etter hekkingen samles ofte silanda i store konsentrasjoner i fiskerike områder for å myte, viktige myteområder finnes særlig på kyststrekningen Møre & Romsdal til Nordland.

Næring: Silanda lever av småfisk, og foretekker områder med klart vann siden den jakter under vann ved hjelp av synet. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker de beina i tillegg til vingene for å få framdrift under vann.

Stokkand (Anas platyrhynchos)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Anseriformes (Andefugler)
Familie: Anatidae (Andefamilien)
Slekt: Anas
Art: Anas platyrhynchos (Stokkand)

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Svartbak (Larus marinus)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Laridae (Måkefamilien)
Slekt: Larus (Måker)
Art: Larus marinus (Svartbak)

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.

Tjeld (Haematopus ostralegus)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Haematopodidae (Tjeldfamilien)
Slekt: Haematopus
Art: Haematopus ostralegus (Tjeld)

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.

Vipe (Vanellus vanellus)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Charadriidae (Lofamilien)
Slekt: Vanellus
Art: Vanellus vanellus (Vipe)

Kjennetegn: Vipa er med sitt karakteristiske utseende og fluktspill en av våre mest kjente fuglearter i kulturlandskapet. De har hvit mage og svart bryst som strekker seg opp til nebbet og på pannen. Begge kjønnene har en topp, men hos hannene er den lengre enn hos hunnene.

Utbredelse: Vipa hekker i hele Sør-Norge opp til 1000 m.o.h. I de nordligste fylkene begrenser den seg derimot til de kystnære strøk.

Næring: Insekter, meitemark og diverse bløtdyr utgjør hovednæringen. Vi finner arten vanligst i jordbrukslandskap og myrer med kortvokst gras. Det virker som om omleggingen til moderne driftsformer i jordbruket, har gjort at vipa mange plasser har problemer. I Storbritannia har man registrert en tilbakegang i hekkebestanden på 50% i løpet av de siste 20 åra.

Forflytinger: De fleste drar sørover fra Storbritannia til Spania. De kommer tilbake allerede i februar, og ønsker våren velkommen med sitt akrobatiske fluktspill. Noen viper kan prøve å overvintre i Norge under milde vintre.