Artsinformasjon

To arter fins i norske farvann, men en art (Patella vulgata) er mest vanlig. Den andre arten (P. aspera) er kjent fra sterkt eksponerte steder i fjæresonen langs kysten fra Haugesund til Trøndelag mens P. vulgata er kjent langs hele kysten bortsett fra Hamningberg i Finnmark og østover til Russland. P. vulgata kan tåle saltholdighet ned til 25 promille og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

Det er store geografiske forskjeller på mangfoldet av fisk i norske innsjøer. Utbredelsesmønsteret er for en stor del bestemt av innvandringshistorien etter siste istid. Anadrome fisk (som lever både i salt- og ferskvann) vandret tidlig inn fra vest, og invaderte kysten etterhvert som isen trakk seg tilbake. De klarte å komme seg ganske langt innover i landet fordi landhevingen ikke hadde skapt så store hindringer ennå (dagens utbredelse er imidlertid også modifisert av menneskelig utsetting). Senere førte landhevingen til at østersjøområdet ble avstengt fra havet og dannet en stor innsjø, Ancylussjøen. Fra denne vandret artene periodevis vestover. I den første perioden kunne de mindre varmekjære artene (abbor, gjedde, sik, m. fl.) også vandre nordover og krysse det nåværende vannskillet mot Finnmark. Senere ble også denne vandringsmuligheten stengt av landhevingen. Den neste gruppen ble derfor begrenset til østlandet, og kalles også Mjøs-gruppen. Den består av fisk som f. eks. mort, lagesild og brasme. Den tredje og siste gruppen er begrenset til Østfold og Akershus, og de fleste artene har nordgrense ved Øyeren i Akershus. Hit hører arter som gjørs, flire, asp og stam.

De marine artene er naturlig nok ikke påvirket av de samme geografiske faktorene som ferskvannsartene. Det finnes mange arter som lever hele sitt liv på grunt vann langs kysten, men en del arter som lever på dypt vann eller vandrer store havstrekninger, kommer til kysten for å gyte.

Kjennetegn: Planten vokser i matter og er lett å kjenne når den blomstrer med breie, gule blomster i juli til august. Skuddene er lysegrønne, bladene er litt kantete og sukkulente.

Voksested: Planten er spesielt vanlig på strandberg, men vokser også i tørrbakker, på murer og bergknauser.

Utbredelse: Den er vanlig i hele landet nord til Nordkapp i Finnmark. Den fins også spredt i fjelldalene til Finnmark og videre østover til Varangerhalvøya.

Navnet: Bitterbergknapp har fått navnet fra den bitre smaken.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Fjærekoll er en av våre mest karakteristiske strandplanter. De rosa blomstene som sitter i hoder, blomstrer i mai-juni, men ofte kan du finne blomster som sitter på planten til ut på høsten. De trådsmale bladene sitter i en rosett.

Voksested: Du finner den som oftest i nærheten av sjøen på strandenger, i sprekker på strandberg og tørr sandmark.

Utbredelse: Den er vanlig på kysten nord til Finnmark.

Fjæremelde er en strandplante som vokser på tangvoller og sandstrender, av og til i strandenger. Planten er vanlig langs kysten i hele landet opp til Øst-Finnmark der den er mer sjelden. Den har også spredt seg til saltholdige sumper i innlandsstrøk. Bladene til tangmelde er motsatte og er oftest trekantet med tverr grunn og to tydelige fliker. Bladene er litt melhårete.

Den finnes en ferskvannskrabbe i Norge, ullhåndkrabben. Det er en art som er introdusert i Europa, og som forplanter seg i saltvann. Ullhåndkrabben er registrert i Glomma vassdraget. Alle andre krabber i Norge (ca. 25 arter) er helt salt- eller brakkvannslevende. Krabbene har en redusert abdomen i forhold til de andre tifotkrepsenet, og denne er bøyd inn under framkroppen. Ofte har krabbene en bred, flattrykt framkropp. Porselenskrabben og Trollkrabben hører ikke til her, men i underorden Anomura.

Kvann er en høy skjermplante med store blader. Blomstene er gulgrønne og samlet i store, kuleforma skjermer. Hele planten har en krydderaktig duft, og har vært brukt både som grønnsak og krydder. Vikingene dyrket kvann, og planten er nemt i de norske kongesagaene. Dersom du vil spise kvann, bør du vere sikker på at du ikke forveksler den med andre skjermplanter som er giftige.

Kjennetegn: Rynkerose er en opptil 2 meter høy busk. Stammen og greinene har korthårete torner av ulik størrelse. Bladene er mørkegrønne, litt blanke og med en rynkete overflate. Blomstene er røde, rosa eller hvite. På høsten kommer det tomatrunde nyper.

Voksested: Rynkerose trives på lysåpne steder som strender og skrotemark.

Utbredelse: Arten er opprinnelig fra Øst-Asia og kom til Europa like før 1800. I Norge finnes den i langs kysten og i fjordstrøk opptil Tromsø, men er vanligere i sør. Arten sprer seg med havstrømmer og utplanting.

Leveområde: Skjørbuksurt er en strandplante som vokser på strandberg, grusstrender, tangvoller og strandenger. Den er også vanlig i fuglefjell.

Utbredelse:* Vanlig langs hele kysten til Finnmark.

Kjennetegn: Kjennes igjen på de saftfulle, tykke bladene som sitter i en tett rosett ved basis. De er grønne omtrent året rundt. De små hvite blomstene blomstrer om våren og forsommeren. Fruktene (skulpene) er små og runde. Formrik art med flere underarter.

Navn: Planten har fått navnet sitt fra sykdommen skjørbuk (c-vitamin-mangel) som den ble brukt mot i tidligere tider. Plantnen er rik på C-vitaminer.

Kjennetegn: 1-3 cm store snegler med varierende farge og form avhengig av leveområde og art. Det finnes flere strandsneglearter i Norge, men de vanligste er storstrandsnegl, buttstrandsnegl og steinsnegl. De lever på litt ulike steder: Steinsnegl lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra, storstrandsnegl i den nedre halvdelen og buttstrandsnegl på grisetang.