Artsinformasjon

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Knapt 15 cm lang. Gråbrun spraglet med gråhvit buk og rødaktige bein. Nebbet er tynt og spisst. Ligner mye trepiplerke men har et annet habitat enn denne.

Utbredelse: Heipiplerka er en av våre aller vanligste fuglearter om sommeren, og sees helst i åpne landskap. Den finnes fra den ytre kysten til høyfjellet, fra Lindesnes i sør til Varanger i nord.

Trekkforhold: Heipiplerka er en utpreget trekkfugl, selv om noen få også frister tilværelsen i Norge om vinteren. De aller fleste trekker ut av landet i september, og overvintrer i Middelhavsområdet og i det sørvestlige Europa. Vårtrekket starter så smått i slutten av mars, og de fleste ankommer landet i løpet av april.

Hekkebiologi: Dette er en utpreget bakkehekker, som finner små hullrom blant gresstuer eller lignende, der den lager et reir av fine strå. 5-6 egg ruges i 14 dager før de klekkes, og ungene forlater reiret etter nye 14 dager.

Løvsangeren er mest tallrik i løvskog men finnes over hele landet i ulike habitater fra kystøyer til vierbeltet på fjellet. Løvsangeren er trolig vår mest tallrike spurvefugl (2-10 millioner hekkende par). Den har en myk fløytende og melodisk sang. Den ankommer hekkeplassen i slutten av april/i løpet av mai, og 6-7 egg legges så i et kulerundt reir som regel plassert godt skjult på bakken. Etter klekking mates ungene i reiret 13-14 dager, og i 10-12 dager utenfor reiret. Løvsangeren kan ha to reir i løpet av sesongen. Den trekker i august-september til tropisk Afrika.

Kjennetegn: Låvesvala har helsvart overside og hvit underside som blir brutt av et svart bryst og en rustrød strupe. De voksne fuglene har to forlengete stjertfjær som gjør utseendet meget karakteristisk i flukt. Ungfuglene har kortere stjertfjær.

Utbredelse: Arten er nært knyttet til mennesker. De finnes stort sett overalt i det norske kulturlandskapet, sør for Polarsirkelen. I Troms og Finnmark er arten mer fåtallig. Som mange andre arter i kulturlandskapet har låvesvalebestanden gått tilbake de siste tiåra. Det finnes flere årsaker til dette, bla. omlegging og effektivisering av det norske jordbruket, og problemer på overvintringsplassene.

Forflytning: Låvesvalene samler seg etter hekkesesongen på felles overnattingsplasser. I løpet av august og september har de fleste forlatt landet, men noen holder seg godt inn i oktober måned. Vinteren tilbringes i det trropiske Afrika, og det har blitt gjort flere gjenfunn av ringmerkete norske fugler blant annet i Sør-Afrika. De første returtrekkerne kommer til Norge i midten av april, men de aller fleste kommer ikke før i mai.

Hekkebiologi: Reiret legges ofte innomhus, eller under brygger o.l. Rundt fem egg ruges i drøye 14 dager før de klekkes. Ungene forlater reiret etter tre uker. Ofte har låvesvalene to kull i løpet av en hektisk sommersesong.

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.