Artsinformasjon

Sneglene i denne familien er i likhet med skilpaddesneglene pyramideformet og lever på hardt underlag hvor de suger seg fast. Tre arter i to slekter er vanlige langs norskekysten.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Opptil 1,5 cm. I motsetning til Steinrur har ikkje arten eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.

Kjennetegn: Kroppsfarge rød eller grønn.Fiolette, grønne eller røde tentakler.

Flyndrefisken er ikke bilateral symmetrisk. Den har begge øynene på en side av kroppen, og svømmer med den “blinde siden” ned mot bunnen. Flyndrefisken ser ikke slik ut hele livet. Som larve ser den ut som annen fisk, og det er først når de blir 10-25 mm lange at forvandlingen til flyndreformen skjer. Forvandlingen omfatter ikke bare det ytre utseende, men også en omfattende modifikasjon av benbygning, nerver og muskler. Noen flyndrefiske arter er høyrevendte, andre er venstrevendte, hos en art i Stillehavet finnes det også høyre- og venstrevendte populasjoner. Hvilken vridning som er mest fordelaktig og hvorfor vet man ikke sikkert, men det kan være lokale ytre påvirkninger og ikke bare genene som styrer utviklingen hos noen arter.

Kjennetegn: Diameter opptil 40 cm og fullstendig gjennomsiktig. Manetene svømmer fritt og er ingen fjære-art, men de blir ofte skylt på land.

De fleste manetene er ikke meduser heile livet. Seint om hausten og tidlig om vinteren vokser de opp fastsittende på grunna. Frå disse individa blir det frigitt larver eller små-meduser frå januar til april, og de utvikler seg til de store medusene vi finner om sommeren.

Består av slektene Cerastoderma, Laevicardium Acanthocardia og Parvicardium
Cerastoderma edule er den vanligste arten i fjæra og på grunnt vann. Den ligger helt eller delvis nedgravd i sand og tåler saltinnhald over 20 o/oo. Arten er funnet i alle fylkene. Cerastoderma glaucum er en typisk brakkvannsart som tåler saltinnhald ned til 4 o/oo. Den er registrert nordover til Nord-Trøndelag.

Tre arter finnes langs norskekysten. Ensis ensis, vanlig knivskjell, er ikke vanlig nord for Møre. De lever alle nedgravd i sand på grunt vann.

Likner på blåskjell, men er rundere i framenden. Dessuten går de sirkulære sporene i skjellet mot en kul (umbo) som ligger litt på oversida av framenden. O-skjell kan bli dobbelt så store som blåskjell. Arten er funnet langs heile kysten og lever fra grunt vann ned mot 150 meters dybde.

Skrukketrollene lever både på land og i vann. De som lever ved sjøen kalles gjerne tanglus. Det er vanlig å skille tanglus fra tanglopper ved at tangloppenes kropp er flattrykt fra siden, mens tanglusene er flattrykt ovemfra.

Slimmakk er trådformede elastiske ormer uten kroppsledd. De fleste slimmakkene er rovdyr. Kroppen er dekket av flimmerhår og kjertelceller. Noen av slimmakkene kan skille ut giftstoffer til forsvar og til å lamma byttet. Ubredelsen til slimakkene er lite kjent.

Slimmakkene graver i sanden og kan være vanskelige å se. Av og til kan vil likevel finne de som lange, glatte snorer på overflaten. Det kan være et problem å få tak i hele individ, for de er delikate og har nesten alltid deler av kroppen nedgravd.

Kan bli 4 cm høy, og er den største av strandsneglene. Skallfargen er hvit, oransj, rød, gråbrun eller svart. Kraftig skall. Er vanlig langs hele kysten. Den lever gjerne i nedre deler av fjæra på fast undrlag.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Kjennetegn: Tanglopper er rekeliknende dyr. De fleste lever i saltvann, men representanter finnes både på land og i ferskvann. I saltvann finnes den ofte i store mengder under tang i fjæra. Det er vanlig å skille tanglopper fra tanglus ved at tanglusenes kropp er flattrykt ovenfra, mens tangloppene er flattrykt fra siden.

Vanlig sandskjell lever nedgravd i sand og muddersand blandet med grus. De liker seg best på grunt vann ned til 20 meters dyp.