Artsinformasjon

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Dersom vi ikke graver i sanden, kan vi vanligvis ikke se fjæremarken. Vi kan likevel observere fjæremarken indirekte gjennom ekskrementene som skyves ut av sandkanalene, og blir liggende som kveiler rundt åpningen. Marken blir oppptil 35 cm lang og er rød (gjerne med blåskjær), rosa, gul, grønn eller olivenfarget.

Leveområde: Fjæremarken trives både i rein og mudrete sand hvor den spiser detritus.

Utbredelse: Den finnes langs hele kysten både på eksponerte og ueksponerte steder.

Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der.

Det finnes en art i Norge: kuskjell.

Purpursneglene er en stor familie med ca. 1000 arter. I taket i kappehulen har purpursneglene en slimutskillende kjertel, og slimet som skilles ut blir purpurfarget i sollys. Dette var kjent på Kreta allerede 1600 år f. Kr., og helt frem til Middelalderen ble sneglepurpuret, på grunn av sin fargeektehet, brukt til farging av kostbare stoffer og drakter. De fleste artene purpursnegl lever i tropiske strøk, men fem arter er kjent fra norskekysten. Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borrer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene.

Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er:
vanlig strandsnegl (= kattesnigel, stor strandsnegl) (L. littorea), butt strandsnegl (= grisetangsnigel) (L. obtusata, = L. littoralis), butt strandsnigel (L. mariae = L. fabalis), spiss strandsnigel (= steinsnigel) (L. saxatilis). De to butte strandsneglene skiller seg ut ved at spiret er sammentrykt. Mens L. obtusata hovedsaklig finnes på grisetang og blæretang, lever L. mariae litt dypere, oppå sagtang. De to artene kan skilles på formen på sneglehusopningen. L. littorea og L saxatilis er også relativt like, men kan skilles på leppenes vinkel i forhold til spiret. L. Saxatilis lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra og L. littorea i den nedre halvdelen.

Kjennetegn: Tanglopper er rekeliknende dyr. De fleste lever i saltvann, men representanter finnes både på land og i ferskvann. I saltvann finnes den ofte i store mengder under tang i fjæra. Det er vanlig å skille tanglopper fra tanglus ved at tanglusenes kropp er flattrykt ovenfra, mens tangloppene er flattrykt fra siden.

Kjennetegn: Karakteristisk lang, båndformet kroppen med en lang sammenhengende ryggfinne. Ryggfinen har 9-13 sorte prikkene med hvit ring. Kan bli opptil 25 cm lang.

Leveområde: Lever blant alger og tare i fjæresonen ned til ca. 30 meters dyp. Den spiser stort sett små muslinger, krepsdyr og andre fiskers egg. Om vinteren vokter de fleste hannene egg, og tar da ikke til seg føde.

Utbredelse: Tangsprell finnes langs hele norskekysten.

Decapoda kalles tifotkreps på norsk. De tre fremste beinparene er omdannet til spiseredskaper, slik at det er igjen fem par gangbein (derav navnet). Hit hører en del reker, kreps, krabber etc. Rekene har auga på stilk og kan berre blandast saman med gruppa mysidar. Det er fleire trekk som skil dei, mellom anna at dei ikkje har like mange bein. Dessutan har mysidane ein rugepose på undersida og blir gjerne kalla pungreker. Rekene kan skiljast på forma til rostrum (som stikk fram mellom auga som ein mellomlaldersk rustninghjelm, gjerne med taggar) eller på forma eller lengda av utvekstar eller kroppsplateform. Kreps, sjøkreps og hummerartane har også fem såkalla gangbeinpar, men det første av desse er ofte blitt omdanna til store gripeklør. Dyra har ein kraftig hale som kan brukast til å symje raskt bort frå farer som truar. Hos krabbane er denne halen redusert, og bøygd inn under framkroppen. Ofte har krabbane ein brei, flattrykt framkropp.