Artsinformasjon

Albusnegl var vanlig langs nesten hele kysten, men finnes i dag ikke i Oslofjorden heller ikke langs deler av Sørlandskysten. Fra Hamningberg i Finmark og østover er den ennå ikke registrert. Albusnegl kan tåle saltinnhold ned til 25 ‰ og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

Kjennetegn: Opptil 1,5 cm. I motsetning til Steinrur har ikkje arten eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.

Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.

Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.

Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.

Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april.

Består av slektene Cerastoderma, Laevicardium Acanthocardia og Parvicardium
Cerastoderma edule er den vanligste arten i fjæra og på grunnt vann. Den ligger helt eller delvis nedgravd i sand og tåler saltinnhald over 20 o/oo. Arten er funnet i alle fylkene. Cerastoderma glaucum er en typisk brakkvannsart som tåler saltinnhald ned til 4 o/oo. Den er registrert nordover til Nord-Trøndelag.

Vokser nedgravd i sand nederst i fjæra og på grunt vatn. Fem arter i tre slekter er registrert i Norge. Skjellene er lange og smale. Ensis ensis er dessuten noe buet. Denne arten er registrert frå Lindesnes til Møre. Andre knivskjell-arter er vanskeligere å skille ut. Nord for Nordland er det ikke registrert funn av de vanligste knivskjellene.

Kjennetegn: Opptil 11 cm høy og 7 cm bred. Gråhvit, gråbrunt eller grågrønt ru skall. Den er en åtseleter som finnes i flere fargevarianter. Kongesneglen lager store eggansamlinger som ofte kan bli funnet i fjæra.

Det finnes en art i Norge: kuskjell.

Leddmarkene har som regel lang, tøyelig kropp og er tydelig leddelte. Tre undergrupper finnes, hvorav to er nokså godt representert i ferskvann; fåbørstemark og igler. Den tredje gruppen, mangebørstemarkene, er utelukkende marin.

Muslingene ernærer seg som regel som filtratorer, og man finner gjerne mange av dem i små dammer eller i utløpet av en innsjø. Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger). Ungdomsstadiene til de små muslingene er ferdig utviklet ved fødselen, og er små kopier av de voksne.

Likner på blåskjell, men er rundere i framenden. Dessuten går de sirkulære sporene i skjellet mot en kul (umbo) som ligger litt på oversida av framenden. O-skjell kan bli dobbelt så store som blåskjell. Arten er funnet langs heile kysten og lever fra grunt vann ned mot 150 meters dybde.

Kjennetegn: Posthornmarken har fått navn etter formen på huset, som er et spiralformat kalkrør. Diameteren er kun 3-4 mm. Vokser på brunalger.

Artsbestemming: Det fins arter i andre slekter som har liknende rørform (t.d. Circeis spirillum), men de finnes generelt dypere enn fjæra. Posthornmark brukes gjerne om alle Spirorbis-arter. Spirorbis tridentatus fins, som S. spirorbis og S. rupestris, langs heile kysten fra midten av fjæra og nedover. Navnet tridentatus kommer av at marken har et tretanna hus, eller rettere sagt har huset en bølga overflate med tre toppar. Spirorbis spirorbis er vanlig på tang, og Spirorbis tridentatus under steiner og i sprekker.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt.

Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær.

Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer.

Kan bli 4 cm høy, og er den største av strandsneglene. Skallfargen er hvit, oransj, rød, gråbrun eller svart. Kraftig skall. Er vanlig langs hele kysten. Den lever gjerne i nedre deler av fjæra på fast undrlag.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.

Kjennetegn: Tanglopper er rekeliknende dyr. De fleste lever i saltvann, men representanter finnes både på land og i ferskvann. I saltvann finnes den ofte i store mengder under tang i fjæra. Det er vanlig å skille tanglopper fra tanglus ved at tanglusenes kropp er flattrykt ovenfra, mens tangloppene er flattrykt fra siden.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.

Vanlig sandskjell lever nedgravd i sand og muddersand blandet med grus. De liker seg best på grunt vann ned til 20 meters dyp.

Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer. Ærfuglen er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Trolig hekker minst 100.000 par ærfugl langs kysten vår, den er også en vanlig hekkefugl på Svalbard hvor bestanden er beregnet til 20-25.000 par. Ærfuglen er svært stasjonær langs norskekysten, av ca. 1700 gjenfunn og kontroller av ringemerkede fugler fra Møre til Nordland hadde bare en flyttet seg mer enn 50 kilometer. Noen tusen fugler fra Østersjøen trekker over land for å overvintre i Trondheimsfjorden, mens noen av hekkefuglene fra Sørlandet trekker over til danske farvann om vinteren. Ærfuglen legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (tanter) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen.