Artsinformasjon

Edderkoppdyrene er nesten alle landlevende. I Norge har vi bare to vannlevende edderkopper, men det finnes endel vannlevende midd. Andre dyr i denne gruppen som finnes i Norge er vevkjerringer og pseudoskorpioner.
Edderkoppdyrene kjennetegnes ved at de vanligvis har fire par gangbein og to til åtte par øyer.

Levested: Kompostmeitemark finnes i kompost- og gjødselshauger. De lever oppe ved overflaten og er ganske pH- og fuktighetstolerante (tåler pH fra 4 til 7). Kompostmeitemark er imidlertid sårbar for lave temperaturer. Ved optimale forhold øker bestanden fort i antall.

Kjennetegn: De er ganske spenstige og har raske beveger når de forstyrres. Lengden er fra 6 til 12 cm, de er purpurrøde-rødbrune med lyse partier mellom segmentene (tigerstriper). Beltet er lysere enn resten av marken. Kroppstverrsnittet er rundt, og de har en gul kroppsvæske med sterk lukt.

Systematikk: Tidligere ble kompostmeitemark regnet som en art, men er nå delt i to arter. Disse to artene er ikke mulig å skille fra hverandre på det ytre utseendet alene.

De skiller ut et slim som smaker ille, noe som gjør dem lite attraktive som mat for fugler og fisker.

Løpebillene er landlevende. De har lange bein og kan forflytte seg raskt.
Kjevene er kraftige.De fleste av våre 250 arter er rovdyr og lever av andre
insekter.

Dette er et landlevende krepsdyr som trenger et fuktig habitat fordi det puster med gjeller. Skrukketrollene Oniscus asellus og Porcellio scaber (Kjellerskrukketroll) er de vanligste landlevende artene i Norge, og finnes gjerne blandt dødt løv, under rotnende trær osv. De kan skilles på at kjellerskrukketrollet er ensfarget grå, mens murskrukketrollet har lysere partier nær ytterranden av kroppen, og gjerne har to rader med gulaktige prikker.

Maksimum lengde: 17 mm.

Hode: Dekkes delvis av første forkroppsledd, jevnt avrundet i fremkant. Pannelober lange og smale, avrundet fremtil.

Antenner: Nesten like lange som halve kroppslengden. Flagellum med tre tydelige ledd.

Øyne: Små, består av mange sorte småøyne, sitter godt ut på hodets sider.

Bakkroppens bukside: Samtlige bakkroppsben er ensfargete, plateformete, synlige og klart adskilte.
Pseudotrakéer: Ingen.

Telson: Langt smalere enn resten av bakkroppen, bakre kant uttrukket i en smal spiss.

Uropoder: Yttergrener store og tydelige, innergrener korte og smale, nesten skjult under telson.

Kroppsfarge/form: Vanligvis skinnende blanke, flekket mørkebrune til grå, flekkene ofte arrangert i tre lengdestriper. Større fargeløse til gule flekker langs ytterkantene av hvert kroppsledd. Det finnes også gule, orange eller røde individer. Kroppen er tilnærmet oval, og bakkroppen skiller seg ikke tydelig fra forkroppen.

Levesett: Fuktighetskrevende art som er vanlig i fuktig løvskog, komposthauger og hageavfall.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Det finnes mer enn 30 forskjellige arter I Norge. De varierer i størrelse, og de minste artene er bare noen få mm. store, mens de største kan nå lengder på opptil 5 cm. I varmere strøk kan man finne betraktelig større utgaver, og en afrikansk art kan bli opptil 40 cm. lang! Tusenbein har kroppssegmenter som har to beinpar per segment (i motsetning til skolopendere som kun har et beinpar per segment). De er stort sett planteetere, og spiser gjerne dødt plantemateriale.