Artsinformasjon

To arter fins i norske farvann, men en art (Patella vulgata) er mest vanlig. Den andre arten (P. aspera) er kjent fra sterkt eksponerte steder i fjæresonen langs kysten fra Haugesund til Trøndelag mens P. vulgata er kjent langs hele kysten bortsett fra Hamningberg i Finnmark og østover til Russland. P. vulgata kan tåle saltholdighet ned til 25 promille og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Dette er den fjerde tangarten med blærer. Den har tallrike små (2-3mm) runde flyteblærer som sit på ein liten stilk.. Algen finst frå om lag ein halv meters djup og nedover. Om våren veks det ut eittårige greiner som blir inntil 2 m lange, og har tett med blærer og små avlange blad. Om hausten løsner greinene og driv avstad.

Japansk drivtang er relativt ny i Noreg (sidan 1988) og spreier seg ved å drive laust eller festa til trestammer, båtskrog og liknande. Han veks spreidt langs kysten frå Østfold til Sogn og Fjordane. På Sørlandet er han blitt svært vanleg og likar seg best i bukter som er verna mot vind, og i sund med skjell og sandbotn.

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Vokser nedgravd i sand nederst i fjæra og på grunt vatn. Fem arter i tre slekter er registrert i Norge. Skjellene er lange og smale. Ensis ensis er dessuten noe buet. Denne arten er registrert frå Lindesnes til Møre. Andre knivskjell-arter er vanskeligere å skille ut. Nord for Nordland er det ikke registrert funn av de vanligste knivskjellene.

Her ligger registreringer frå Kystprogrammet av ubestemte fugler i fjæra.