Artsinformasjon

Det er store geografiske forskjeller på mangfoldet av fisk i norske innsjøer. Utbredelsesmønsteret er for en stor del bestemt av innvandringshistorien etter siste istid. Anadrome fisk (som lever både i salt- og ferskvann) vandret tidlig inn fra vest, og invaderte kysten etterhvert som isen trakk seg tilbake. De klarte å komme seg ganske langt innover i landet fordi landhevingen ikke hadde skapt så store hindringer ennå (dagens utbredelse er imidlertid også modifisert av menneskelig utsetting). Senere førte landhevingen til at østersjøområdet ble avstengt fra havet og dannet en stor innsjø, Ancylussjøen. Fra denne vandret artene periodevis vestover. I den første perioden kunne de mindre varmekjære artene (abbor, gjedde, sik, m. fl.) også vandre nordover og krysse det nåværende vannskillet mot Finnmark. Senere ble også denne vandringsmuligheten stengt av landhevingen. Den neste gruppen ble derfor begrenset til østlandet, og kalles også Mjøs-gruppen. Den består av fisk som f. eks. mort, lagesild og brasme. Den tredje og siste gruppen er begrenset til Østfold og Akershus, og de fleste artene har nordgrense ved Øyeren i Akershus. Hit hører arter som gjørs, flire, asp og stam.

De marine artene er naturlig nok ikke påvirket av de samme geografiske faktorene som ferskvannsartene. Det finnes mange arter som lever hele sitt liv på grunt vann langs kysten, men en del arter som lever på dypt vann eller vandrer store havstrekninger, kommer til kysten for å gyte.

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Diameter opptil 40 cm og fullstendig gjennomsiktig. Manetene svømmer fritt og er ingen fjære-art, men de blir ofte skylt på land.

De fleste manetene er ikke meduser heile livet. Seint om hausten og tidlig om vinteren vokser de opp fastsittende på grunna. Frå disse individa blir det frigitt larver eller små-meduser frå januar til april, og de utvikler seg til de store medusene vi finner om sommeren.

Kjennetegn: Grisetangen (0.3 – 2 m) er den andre tangarten med blærer. Han er lett å skilje frå blæretang, med sin lyse, gulbrune til olivengrønne farge og blærer som sit enkeltvis. Dessutan er grisetangen tjukkare, utan midtribbe og meir solid, ja nesten lêrliknande.

Leveområde: Veks ofte saman med blæretang og då som regel like nedanfor blæretangen i fjøra. Heller ikkje denne tangarten er å finne på bølgjeutsette stader.

Utbredelse: Grisetang finnst langs heile kysten.

Aldersbestemming: Det er mogleg å finne ut kor gammal grisetangen er. Dersom han ikkje har noka blære eller berre ei, er han inntil tre år gammal. For kvar ny blære oppover på “hovudstamma” har han vorte eitt år eldre.

Grønnalgene er den største og mest varierte gruppen av planktonalger som en finner i ferskvann. 90% av alle grønnalger finnes i ferskvann og bare 10% i sjøvann. I sjøvann er de fleste grønnalger bentiske (fastsittende). I ferskvann er de fleste grønnalgene planktoniske, men det finnes også bentiske grønnalger som danner trådformet belegg på stein og kvister.

Det er beskrevet flere tusen arter av grønnalger, men systematikken er usikker og det må antas at flere av artene bare er ulike former av samme art.

I denne gruppen ligger funn av eggkapsler fra hai og skate.

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Den finnes en ferskvannskrabbe i Norge, ullhåndkrabben. Det er en art som er introdusert i Europa, og som forplanter seg i saltvann. Ullhåndkrabben er registrert i Glomma vassdraget. Alle andre krabber i Norge (ca. 25 arter) er helt salt- eller brakkvannslevende. Krabbene har en redusert abdomen i forhold til de andre tifotkrepsenet, og denne er bøyd inn under framkroppen. Ofte har krabbene en bred, flattrykt framkropp. Porselenskrabben og Trollkrabben hører ikke til her, men i underorden Anomura.

Likner på blåskjell, men er rundere i framenden. Dessuten går de sirkulære sporene i skjellet mot en kul (umbo) som ligger litt på oversida av framenden. O-skjell kan bli dobbelt så store som blåskjell. Arten er funnet langs heile kysten og lever fra grunt vann ned mot 150 meters dybde.

Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt.

Tre rurartar som finst langs heile kysten:

Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.

Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida.

Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten.

Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover.

Kjennetegn: Sagtang (30 – 60 cm) manglar blærer og er lett å kjenne igjen ettersom han har ein sagtagga ytterkant. Han finst sjeldan i fjøra, men du kan ofte sjå han like nedanfor. På meir bølgjeutsette stader er sagtangen smalare og har ikkje så markante tenner som på verna stader.

Her ligger registreringer frå Kystprogrammet av ubestemte fugler i fjæra.

Kjennetegn: Skilpaddesnegl er mindre enn albusnegl, har glattere overflate.

Leveområde: Finnes fra de nedre delene av fjæra ned til 50-100m dybde. Lever på eller under stein, direkte på steinen, eller på skjell. Den liker seg godt oppå fjell som er dekt av rosa kalkalgebelegg.

Utbredelse: Finnes langs hele Norskekysten.

Tre arter er mulig å finne langs Norskekysten, med vanlig skilpaddesnegl (Tectura tessulata) som den mest forekommende.

Kjennetegn: 1-3 cm store snegler med varierende farge og form avhengig av leveområde og art. Det finnes flere strandsneglearter i Norge, men de vanligste er storstrandsnegl, buttstrandsnegl og steinsnegl. De lever på litt ulike steder: Steinsnegl lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra, storstrandsnegl i den nedre halvdelen og buttstrandsnegl på grisetang.