Artsinformasjon

Andre flagellater enn fureflagellater og kiselflagellater. Arter innen Chrysophyta, Cryptophyta, Chlorophyta og Euglenophyta

Det er store geografiske forskjeller på mangfoldet av fisk i norske innsjøer. Utbredelsesmønsteret er for en stor del bestemt av innvandringshistorien etter siste istid. Anadrome fisk (som lever både i salt- og ferskvann) vandret tidlig inn fra vest, og invaderte kysten etterhvert som isen trakk seg tilbake. De klarte å komme seg ganske langt innover i landet fordi landhevingen ikke hadde skapt så store hindringer ennå (dagens utbredelse er imidlertid også modifisert av menneskelig utsetting). Senere førte landhevingen til at østersjøområdet ble avstengt fra havet og dannet en stor innsjø, Ancylussjøen. Fra denne vandret artene periodevis vestover. I den første perioden kunne de mindre varmekjære artene (abbor, gjedde, sik, m. fl.) også vandre nordover og krysse det nåværende vannskillet mot Finnmark. Senere ble også denne vandringsmuligheten stengt av landhevingen. Den neste gruppen ble derfor begrenset til østlandet, og kalles også Mjøs-gruppen. Den består av fisk som f. eks. mort, lagesild og brasme. Den tredje og siste gruppen er begrenset til Østfold og Akershus, og de fleste artene har nordgrense ved Øyeren i Akershus. Hit hører arter som gjørs, flire, asp og stam.

De marine artene er naturlig nok ikke påvirket av de samme geografiske faktorene som ferskvannsartene. Det finnes mange arter som lever hele sitt liv på grunt vann langs kysten, men en del arter som lever på dypt vann eller vandrer store havstrekninger, kommer til kysten for å gyte.

Fureflagellatene er en viktig og stor gruppe i saltvann, men har relativt få arter i ferskvann. Ferskvannsformene kan ikke sende ut lys (morild) slik saltvannsformene gjør. Cellene har et karakteristisk utseende med to langsgående og en tversgående fure. Der furene møtes sitter to flageller. Den som peker i dyrets lengderetning sørger for bevegelse framover, mens den andre skaper rotasjon. Mange fureflagellater forflytter seg vertikalt etter lyset, dvs. døgnvandring. Det finnes former både med og uten cellevegg. Veggen er laget av cellulose.

De fleste voksne kappedyrene i Norge er solitære eller koloniale og er festet til bunn eller til fastsittende alger i sjøen. Kroppen til disse dyrene er innpakket i en kappe (derav navnet) og selv om de ser enkle ut fra utsiden, har kappedyrene en komplisert indre oppbygning.

De voksne sjøpungene (klasse Ascidiacea) har mistet ryggstrengen, og hadde vi ikke visst om det frittsvømmende larvestadiet, ville nok ikke sjøpungene være plassert under ryggstrengdyrene. Larvene minner om rumpetroll og har ryggstreng. De har halefinne som de svømmer med.

Kappedyrene er filterspisere. Vann blir trukket inn gjennom et innsugnings rør, filtrert, og ført ut gjennom utblåsningsrøret. De mest iøynefallende kappedyrene tilhører klassen Ascidiacea (sjøpunger) og det er disse som er vanligst langs norskekysten.

Kiselalgene har skall laget av kisel, SiO ₂. De har sin hovedutbredelse i marint miljø. Det er kiselalgene som hver vår danner algeoppblomstringen i norske kystfarvann, og de regnes som en av de viktigste produsentene i sjøen. I ferskvann har de langt mindre betydning. Kiselalgene deles i to grupper ette formen på skallet; runde (sentriske) og avlange (pennate).

De fleste krepsdyrene er akvatiske leddyr med gjeller, ekte kjever (mandibler), 2 par antenner og 2 fasett øyne, men hos noen arter kan disse karakterene være reduserte. Blandt de 35,000 artene som er kjent, er det flere som lever i ferskvann eller på land. Omtrent 240 forskjellige ferskvanns arter er kjent i Norge.

Småmaneter (Hydrozoa), stormaneter (Scyphozoa) og koralldyr (Anthozoa) hører til denne gruppen. Manet er betegnelsen på det frittsvømmende stadiet som hydrozoene og scyphozoene har, men disse har også et polypp-stadium hvor de lever festet til et fast underlag. Mer enn 99% av artene i denne gruppen lever i saltvann. Hos dem er det som regel manet-stadiet som dominerer, mens det hos ferskvannsartene er polyppstadiet som dominerer. Dyrene er ofte gjennomsiktige og lette å overse.