Artsinformasjon

Bekkemeitemarken trives i våte omgivelser, gjerne i vannsjuk jord. Den
takler pH fra 4 til 7. Når den føler seg truet kan den snøre av en del av
halen sin for å avlede predatorer nok til å komme unna. Lengden er 3-7 cm,
fargen er rødbrun eller gulbrun. Bakkroppen har firkantet kroppstverrsnitt
og kroppen virker skjør.

Kjennetegn: Arten er vanligvis rødbrun. Lengden på voksne individer kan variere, men ligger gjerne et sted mellom sju og 15 cm. Unge individer har mørke lengdebånd på kappen og kroppssidene. Hodet og tentaklene er mørke, og slimet er gulrødt.

Norsk forekomst: Brunskogsneglen er en relativt ny art i Norge. I løpet av siste halvdel av 1900-tallet har arten spredt seg nordover i Europa med menneskelig hjelp, først og fremst med importert jord og plantemateriale. Den har sin naturlige utbredelse i det sørlige Frankrike og på den iberiske halvøy. Så seint som i 1988 ble den for første gang påvist i Norge. I dag finnes den utbredt langs kysten fra svenskegrensa i sør og nordover til Trondheimsfjorden.

Livssyklus: Brunskogsneglen har ettårig livssyklus der eggene legges om sommeren og høsten og de voksne sneglene dør før vinteren. Milde og fuktige vintre har gitt sneglen optimale forplantnings- og leveforhold de siste åra (stor unge- og eggoverlevelse).

Annet: Sneglene forårsaker store skader på blant annet på grønnsaker, korn, poteter, prydplanter m.m. Som nykommer i den norske faunaen har arten få naturlige fiender. Når man vet at hvert individ kan produsere opptil 400 egg årlig, kan bestanden eksplodere i “gode” år.

Levested: Vår mest tallrike meitemark. Finnes i åkre, på engs- og grasmark. Den er ganske pH-tolerant (tåler pH fra 4 til 7). Grå meitemark holder seg noen desimeter nedi jordsøylen og henter ikke mat fra overflaten.

Kjennetegn: En lys meitemark. Hovedfargen er grå, men den kan også ha med nyanser av lyst rødt i hodeenden. Beltet er rødbrunt. Voksne individ (som har belte) er 6-12 cm lange. Kroppstverrsnittet er rundt.

Denne familien av terrestre snegler har kjøl på den bakre delen av kroppen (på oversiden, se bilde), i motsetning til den lignende familien Arionidae. Limacidaene har åndehullet bak midten av kappa.

Kjennetegn: Meitemarken har mange små ledd, og de voksne har et belte. Om du ser nøye etter, har hvert ledd fire små børster. Meitemarken er både hann og hunn på en gang, du finner åpningen for de hannlige kjønnsorganene foran beltet. De fleste barn har funnet meitemarker når de har gravd i jorda, den lever over alt.

Medlemmene av meitemarkfamilien er overveiende terrestriske og ernærer seg på organisk materiale i jordsøylen og/eller på jordoverflaten. De 19 norske artene varierer i lengde mellom 2-30 cm.

Dette er et landlevende krepsdyr som trenger et fuktig habitat fordi det puster med gjeller. Skrukketrollene Oniscus asellus og Porcellio scaber (Kjellerskrukketroll) er de vanligste landlevende artene i Norge, og finnes gjerne blandt dødt løv, under rotnende trær osv. De kan skilles på at kjellerskrukketrollet er ensfarget grå, mens murskrukketrollet har lysere partier nær ytterranden av kroppen, og gjerne har to rader med gulaktige prikker.

Maksimum lengde: 17 mm.

Hode: Dekkes delvis av første forkroppsledd, jevnt avrundet i fremkant. Pannelober lange og smale, avrundet fremtil.

Antenner: Nesten like lange som halve kroppslengden. Flagellum med tre tydelige ledd.

Øyne: Små, består av mange sorte småøyne, sitter godt ut på hodets sider.

Bakkroppens bukside: Samtlige bakkroppsben er ensfargete, plateformete, synlige og klart adskilte.
Pseudotrakéer: Ingen.

Telson: Langt smalere enn resten av bakkroppen, bakre kant uttrukket i en smal spiss.

Uropoder: Yttergrener store og tydelige, innergrener korte og smale, nesten skjult under telson.

Kroppsfarge/form: Vanligvis skinnende blanke, flekket mørkebrune til grå, flekkene ofte arrangert i tre lengdestriper. Større fargeløse til gule flekker langs ytterkantene av hvert kroppsledd. Det finnes også gule, orange eller røde individer. Kroppen er tilnærmet oval, og bakkroppen skiller seg ikke tydelig fra forkroppen.

Levesett: Fuktighetskrevende art som er vanlig i fuktig løvskog, komposthauger og hageavfall.

I Norge finnes omlag 25 arter. De er fra 10-50mm lange, langstrakte med 15
eller flere kroppssegmenter og ett beinpar per kroppssegment. Fargen er
vanligvis brun eller gulbrun. De har giftkjertler og er nattaktive rovdyr
som livnærer seg på midd og små insekter.

Kjennetegn: Dette er en gruppe tovinger som er velkjent for de fleste. I Norge finner vi i underkant av 40 arter i denne familien. Det er subtile karakterer som skiller noen av artene i denne familien så det kan være vanskelig å bestemme stikkemygg til art.

Nesten alle artene i denne familien er blodsugere, men det er bare hunnmyggen som suger blod. Hun trenger et blodmåltid for å kunne utvikle eggene. Hannen lever av nektar og andre plantesafter.

Larvene lever i stillestående vann, der de henger i overflatehinnen. De er meget sårbare for predasjon fra fisk, og finnes ikke i vann der det også finnes fisk.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Det finnes nærmere 100 arter av terrestre snegler i Norge. Omtrent 20 av disse er nakensnegler, resten har et skall på ryggen (sneglehus).

Landlevende lungesnegler er hermafroditter. De utvikler ofte hannlige kjønnskarakterer før de hunnlige. De hannlige organene tilbakedannes samtidig med at de hunnlige utvikles. Sneglene legger egg. Når eggene klekkes er de små sneglene fullt utviklet. Voksne snegler har liten eller ingen vekst.

Vevkjerringene har åtte lange og tynne bein, ingen innsnøring mellom for- og bakkropp, og de mangler spinnvortene som vi finner hos edderkopper, og de spinner dermed ikke nett. De har ikke giftkjertler. Vevkjerringer lever av små insekter, andre evertebrater, sopp og dødt plantemateriale.

Dette er små krepsdyr-larver. En frittlevende planktonisk larve er vanlig hos de fleste marine krepsdyr, i ferskvann finner vi det hos hoppekreps. Utviklingen hos hoppekreps består av mange trinn. Etter eggstadiet gjennomgår de 6 nauplius-stadier, og deretter 5 copepoditt-stadier før de blir voksne. Karakteristisk for nauplielarvene det store, røde nauplieøyet.