Artsinformasjon

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Kjennetegn: Grisetangen (0.3 – 2 m) er den andre tangarten med blærer. Han er lett å skilje frå blæretang, med sin lyse, gulbrune til olivengrønne farge og blærer som sit enkeltvis. Dessutan er grisetangen tjukkare, utan midtribbe og meir solid, ja nesten lêrliknande.

Leveområde: Veks ofte saman med blæretang og då som regel like nedanfor blæretangen i fjøra. Heller ikkje denne tangarten er å finne på bølgjeutsette stader.

Utbredelse: Grisetang finnst langs heile kysten.

Aldersbestemming: Det er mogleg å finne ut kor gammal grisetangen er. Dersom han ikkje har noka blære eller berre ei, er han inntil tre år gammal. For kvar ny blære oppover på “hovudstamma” har han vorte eitt år eldre.

Grønnalgene er den største og mest varierte gruppen av planktonalger som en finner i ferskvann. 90% av alle grønnalger finnes i ferskvann og bare 10% i sjøvann. I sjøvann er de fleste grønnalger bentiske (fastsittende). I ferskvann er de fleste grønnalgene planktoniske, men det finnes også bentiske grønnalger som danner trådformet belegg på stein og kvister.

Det er beskrevet flere tusen arter av grønnalger, men systematikken er usikker og det må antas at flere av artene bare er ulike former av samme art.

Vokser nedgravd i sand nederst i fjæra og på grunt vatn. Fem arter i tre slekter er registrert i Norge. Skjellene er lange og smale. Ensis ensis er dessuten noe buet. Denne arten er registrert frå Lindesnes til Møre. Andre knivskjell-arter er vanskeligere å skille ut. Nord for Nordland er det ikke registrert funn av de vanligste knivskjellene.

Kjennetegn: Kroppslengde inntil 43 cm, hale inntil 22 cm. Mørk, ensfarget pels med hvite partier på hake/strupe. Kan veie inntil 1.5 kg. Hannen er større enn hunnen.

Habitat: Minken er en Nord-Amerikansk art som er innført til Europa der den nå har en stor utbredelse i mange land. Den trives ved kysten og langs vann og vassdrag helt opp til høyfjellet. Nattaktiv med solitært levevis.

Næring: Minken lever av fisk, skalldyr, småpattedyr, fugl, egg og frosk. Minken er en glupsk eggrøver og innføringen av mink har noen steder skapt problemer for enkelte arter av hekkende sjøfugl.

Formering: Alder ved kjønnsmodning er 10 måneder, parringen skjer i februar-april og 4-5 (inntil 11) unger fødes etter 40-75 dagers drektighetstid (minken kan forsinke embryonalinnplantningen slik at den kan justere fødselstidspunktet til når forholdene er gode for å ale opp unger).

Spor: Vanligst å finne spor fra galopp med 30-40 cm skrittlengde.

Kjennetegn: Oteren er lang og slank med korte bein og rett hale. Kroppslengde inntil 80 cm, hale inntil 50 cm og vekt fra 6-10 kg. Oteren har svømmehud mellom tærne og hannen er større enn hunnen.

Habitat: Man finner oteren i Asia, Nord-Afrika og i Europa. Den lever nær vann (både ferskvann og saltvann) og er en god svømmer.

Næring: Hovedsaklig fisk, men også kreps, krabber og småpattedyr.

Formering: Oteren kjønnsmodner i 2-3-årsalderen. Den kan parre seg hele året. De fleste fødsler skjer på våren og forsommeren, men fødsler kan skje hele året gjennom.

Spor: Skrittlengde i sprang er fra 80-100 cm.

Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt.

Tre rurartar som finst langs heile kysten:

Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.

Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida.

Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten.

Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover.

Her ligger registreringer frå Kystprogrammet av ubestemte fugler i fjæra.