Artsinformasjon

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Brødsvampen vokser på stein og større alger. Den er veldig vanlig i littoralen on sublittoralen langs hele kysten. Brødsvampen er ofte olivengrønn, men fargen kan variere.

Butaren veks ofte saman med fingertaren og rører seg fram og tilbake med bølgjene. Forma kan minna om ei fjør. Midtribba i bladet skiljer den frå sukkertare. Butaren toler ikkje temperaturar over 17 ° C og veks av den grunn ikkje innover i Skagerrak eller i Oslofjorden. Om sommaren kan han òg forsvinne i fjøra i resten av landet, men han veks framleis lenger nede i sjøen, der temperaturen er lågare.

Kjennetegn: Fasong som eit eikeblad om sommaren, redusert om vinteren. Har ei midtribbe med sidenerver, som igjen har nye sideegreiner. Liknar fagerving om den har vore utsett for beiting, men fagerving har sjeldan forgreining i sidenervene og er meir fjørforma. Om vinteren er begge redusert: Eikeving vert rufsete i kanten, og fagerving har berre ei redusert midtribbe som kan ha nyskot i form av små blad.

Begge finst langs heile kysten, eikeving frå 1 m og nedover, fagerving frå 2 m.

Kjennetegn: Rød eller brungrønne men farge varierer. Har bløt bakkropp og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Lever i tomme sneglehus som passer størrelsen og som de bærer med seg.

Syv arter fordelt på to slekter finnes lang norskekysten, og flere av dem kan leve i symbiose med nesledyr (Cnidaria).

Kjennetegn: Fingertaren veks nedst i fjøra og nedover i sjøen på meir utsette stader. Han liknar på stortaren, men stilken har relativt glatt overflate og er svært bøyeleg (du kan slå knute på han).

Grønnalgene er den største og mest varierte gruppen av planktonalger som en finner i ferskvann. 90% av alle grønnalger finnes i ferskvann og bare 10% i sjøvann. I sjøvann er de fleste grønnalger bentiske (fastsittende). I ferskvann er de fleste grønnalgene planktoniske, men det finnes også bentiske grønnalger som danner trådformet belegg på stein og kvister.

Det er beskrevet flere tusen arter av grønnalger, men systematikken er usikker og det må antas at flere av artene bare er ulike former av samme art.

De store kamskjellene er festet med byssustråder når de er små, men blir senere frittlevende og kan svømme over korte avstander for å slippe unna fiender, eller for å finne et gunstigere levested. De nytter vannjett-prinsippet og rører seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellet. Lever på sandbunn på 10 til ca.100 meters dyp. Der er likevel ikke uvanlog å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann.

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Kuskjellene er store, kraftige, runde skjell med tykke skall. Begge skjellhalvdelene har samme form. Lever i sand og muddersand, også på dypt vann langt fra strandsonen.

Slekta Hyas vil bli revidert i databasen. Hyas araneus har vore oppført som pyntekrabbe i databasen vår og sannsynlegvis er dei fleste registreringar i databasen observasjonar av denne arten. Det korrekte norske navnet på denne arten er imidlertid Sandpyntekrabbe, mens den mindre, djuparelevande og meir raudlege Hyas coarctatus heiter Pyntekrabbe. Dei registreringar vi kan få bekrefta vil bli lagt til rett art, mens resten vil bli flytta til slekta Hyas (pyntekrabber). Hyas araenus er ofte dekket av alger og dyr. Den er funnet langs heile kysten.

Kjennetegn: Posthornmarken har fått navn etter formen på huset, som er et spiralformat kalkrør. Diameteren er kun 3-4 mm. Vokser på brunalger.

Artsbestemming: Det fins arter i andre slekter som har liknende rørform (t.d. Circeis spirillum), men de finnes generelt dypere enn fjæra. Posthornmark brukes gjerne om alle Spirorbis-arter. Spirorbis tridentatus fins, som S. spirorbis og S. rupestris, langs heile kysten fra midten av fjæra og nedover. Navnet tridentatus kommer av at marken har et tretanna hus, eller rettere sagt har huset en bølga overflate med tre toppar. Spirorbis spirorbis er vanlig på tang, og Spirorbis tridentatus under steiner og i sprekker.

Ryggen er dekt av parvise skjellforma plater. Antallet skjell eller ledd på ryggen brukes til å skille artene fra hvarandre. Mange arter (som f. eks. gullmus) har 15 par plater på ryggen og kan være vanskelige å skille fra hverandre. Skjellrygg artene finnes fra nederst i fjæra og nedover på dypere vann. Lepidonotus squamatus som kun har 12 par plater på ryggen finnes langs hele kysten.

I Hovis programmet er Gullmus (Aphrodite aculeata) skilt ut som art, mens dei andre skjellryggartane blir bestemt til skjellrygg (Aphroditidae indet.).

Er spesielle med liten kropp (flattrykt skive) og lange, tynne armer. Utvekster i munnpartiet (papillae), skjellmønster på ryggskiva og fasongen og talet på pigger kan brukes som grunnlag for å skille artene.

Lever i sand fra den littorale til sublittorale sone.

På meir verna stader vil ein i staden for stortareskog finne sukkertareskog, jamvel om denne skogen vanlegvis ikkje er så tett som stortareskogen kan vere. Medan stortaren må leggje mykje energi i ein sterk stilk for å tole draget i sjøen, slepp sukkertaren lettare unna sidan han lever i rolegare vatn. Han bruker difor mykje av energien til å ha eit stort blad. Ulempa med stilt vatn er at tarebladet kan bli sterkt grodd, slik at det taper evna til å fotosyntetisere.

Kjennetegn: Bladet er mykje lengre enn det er breitt og så stort at det ofte legg seg utover botnen. Randen av bladet er noko bølgete. Det er også midtpartiet oppover langs bladet. Mangler midtribbe som skiller den frå butare.

Echinus esculentus kan berre forvekslast med E. acutus, men den sistnemnde arten veks ikkje på grunt vatn. Er regulær og raudlilla i fargen. Er den største kråkebollen i Noreg. Han er funnen langs heile kysten.

Tarmgrønske er svært vanleg i fjørepyttar og er elles vanleg i fjøra frå verna til middels utsette stader. Når du finn ein grøn alge som er litt bladforma, kan du sjekke om han er hol. Er han det, kan du gå ut frå at det er tarmgrønske. Han liknar ofte på figuren. Dersom algen ikkje er hol, sjå på havsalat.

Kjennetegn: Trekantmarken lager rørformete hus av kalk på fast underlag som stein, treverk og tarefester. De er rød eller rødbrune med gule eller hvite tverrbånd. Den kan skilles fra Pomatoceros lamarckii ved at huset ikke har langsgående riller ved siden av kjølen på ryggsiden.

Utbredelse: Trekantmarken er vanlig i sublittoralen langs hele kysten.

Kjennetegn: Oransje, rødbrun, mørkegrønn, mørk
fiolett eller svart. Hvite pigger i rader. Spesielt synlig er ei sentral rad pigger på langs, i midten av hver arm. Diameter ca 15-20 cm.

Utbredelse: Arten er funnet langs heile kysten.

I Hovis programmet er dette en samlegruppe for Nereis og Nereis-liknende arter (slektene Platynereis, Neanthes, Perinereis og Hediste). Nereidene er typiske frittlevende arter. De har en kropp med mange like segmenter, og et utskytbart svelg med kjever i enden. Når nereidene blir kjønnsmodne, vokser parapodene (“pseudo- beina” slik at de svømmer bedre i de frie vannmassene der paringen foregår.