Artsinformasjon

Kjennetegn: Rød eller brungrønne men farge varierer. Har bløt bakkropp og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Lever i tomme sneglehus som passer størrelsen og som de bærer med seg.

Syv arter fordelt på to slekter finnes lang norskekysten, og flere av dem kan leve i symbiose med nesledyr (Cnidaria).

Grønnalgene er den største og mest varierte gruppen av planktonalger som en finner i ferskvann. 90% av alle grønnalger finnes i ferskvann og bare 10% i sjøvann. I sjøvann er de fleste grønnalger bentiske (fastsittende). I ferskvann er de fleste grønnalgene planktoniske, men det finnes også bentiske grønnalger som danner trådformet belegg på stein og kvister.

Det er beskrevet flere tusen arter av grønnalger, men systematikken er usikker og det må antas at flere av artene bare er ulike former av samme art.

Den finnes en ferskvannskrabbe i Norge, ullhåndkrabben. Det er en art som er introdusert i Europa, og som forplanter seg i saltvann. Ullhåndkrabben er registrert i Glomma vassdraget. Alle andre krabber i Norge (ca. 25 arter) er helt salt- eller brakkvannslevende. Krabbene har en redusert abdomen i forhold til de andre tifotkrepsenet, og denne er bøyd inn under framkroppen. Ofte har krabbene en bred, flattrykt framkropp. Porselenskrabben og Trollkrabben hører ikke til her, men i underorden Anomura.

Skallus-artane har eit skall satt saman av 8 tverrdelte plater. Noe under ti arter fins i farvann i Nordvest Europa. Alle artene er planteetere som skraper alger av harde substrat.

I sjøen er mangebørstemark den vanligste børstemarken. Ofte ser man ikke marken i det hele tatt, fordi de graver seg ned i sanden eller bygger seg hus som de bor i. Vanlige mangebørstemarker er f. eks. fjæremark og posthornmark. Tidligere ble mangebørstemarkene delt inn i grupper på grunnlag av deres levevis (frittsvømmende eller gravende), men denne inndelingen har vist seg å ikke samsvare med den naturlige grupperingen som følge av evolusjon. Den virkelige inndelingen og definisjon av de høyere gruppene (ordener) i Polychaetea er diskutert blant forskere.

Kjennetegn: Mosedyrene blir ofte oversett fordi de små enkeltindividene (zooidene) bare er rundt 1 mm lange. Zooidene omgir seg med et gelatinøst, læraktig, eller kalkholdig exoskjelett, og danner kolonier på fast underlag. Koloniene kan danne forskjellige tredimensjonale strukturer, og er på en måte “fersvannets korallev”.

Mosdyrene lever som oftest av å filtrere næringspartikler fra vann, men kan også gripe små byttedyr med tentaklene sine. De kan være svært vanlige i sakterennende vann. Mosdyrene er tallrike i havet, men artsfattig i ferskvann. I Norge er mosdyr dårlig undersøkt og bare syv ferskvannsarter er kjent.

Kjennetegn: Rekene har auga på stilk og kan berre blandast saman med gruppa mysidar. Det er fleire trekk som skil dei, mellom anna at dei ikkje har like mange bein. Dessutan har mysidane ein rugepose på undersida og blir gjerne kalla pungreker.

Artsbestemming: Rekene kan skiljast på forma til rostrum (som stikk fram mellom auga som ein mellomlaldersk rustninghjelm, gjerne med taggar) eller på forma eller lengda av utvekstar eller kroppsplateform.

De regulære kråkebollene er vanlige langs hele norskekysten, og lett gjenkjennelige på den runde formen og alle piggene. Mellom alle de store piggene sitter små klør som renser huden, og beskytter dyrene for rovdyr. De irregulære kråkebollene (bl. a. sjømus) har en oval form, og er dyr som graver i sand for å finne mat.

Sjøstjerner har fem eller flere armer med tubeføtter på undersiden. Tubeføttene brukes til bevegelse og til å åpne skjell, og styres ved hjelp av trykk i et vannkanal- system. Langs norskekysten finnes det rundt ti arter.

Er spesielle med liten kropp (flattrykt skive) og lange, tynne armer. Utvekster i munnpartiet (papillae), skjellmønster på ryggskiva og fasongen og talet på pigger kan brukes som grunnlag for å skille artene.

Kjennetegn: Svamper er primitive flercellede dyr uten egentlige organer. Svampene kan ikke artsbestemmes skikkeleg uten mikroskop og generelt kjenner vi lite til økologien og utbredelsen til disse dyrene. Formen på kiselnålene er viktige artskjenneteikn.

De fleste artene er marine, men noen få finnes også i ferskvann.

I Norge har vi fem ferskvannsarter. Svampane i ferskvann har en gelélignende grunnsubstans. I denne substansen finnes cellene og en rekke kiselnåler som utgjør skjelettet. På overflaten finnes små åpninger der vann suges inn. Inne i svampen blir vannet filtrert for næringspartikler før det strømmer ut gjennom små åpningar.

Svampene er inndelt i fire klasser, kalksvampar (Calcarea), kisel- og hornsvampar (Demospongiae), Glassvamper (Hexactinellida), og Korallsvamper (Sclerospongiae). Bare arter i klassene Calcarea og Demospongiae finnes langs norskekysten, og det er bare Demospongiae som har arter som lever i ferskvann.

Tårnsneglen kan bli rundt 5 cm lang, og lever på sandbunn på 6 til 200 meters dyp.