Artsinformasjon

To arter fins i norske farvann, men en art (Patella vulgata) er mest vanlig. Den andre arten (P. aspera) er kjent fra sterkt eksponerte steder i fjæresonen langs kysten fra Haugesund til Trøndelag mens P. vulgata er kjent langs hele kysten bortsett fra Hamningberg i Finnmark og østover til Russland. P. vulgata kan tåle saltholdighet ned til 25 promille og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

I denne gruppen er det samlet andre sjømus enn dvergsjømus som er funnet på Hovis programmet.

I Hovis har ein samla alle svampar, unntatt Brødsvamp, i ei bestemmelsesgruppe

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Brødsvampen vokser på stein og større alger. Den er veldig vanlig i littoralen on sublittoralen langs hele kysten. Brødsvampen er ofte olivengrønn, men fargen kan variere.

Kjennetegn: Fasong som eit eikeblad om sommaren, redusert om vinteren. Har ei midtribbe med sidenerver, som igjen har nye sideegreiner. Liknar fagerving om den har vore utsett for beiting, men fagerving har sjeldan forgreining i sidenervene og er meir fjørforma. Om vinteren er begge redusert: Eikeving vert rufsete i kanten, og fagerving har berre ei redusert midtribbe som kan ha nyskot i form av små blad.

Begge finst langs heile kysten, eikeving frå 1 m og nedover, fagerving frå 2 m.

Kjennetegn: Rød eller brungrønne men farge varierer. Har bløt bakkropp og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Lever i tomme sneglehus som passer størrelsen og som de bærer med seg.

Syv arter fordelt på to slekter finnes lang norskekysten, og flere av dem kan leve i symbiose med nesledyr (Cnidaria).

Grønnalgene er den største og mest varierte gruppen av planktonalger som en finner i ferskvann. 90% av alle grønnalger finnes i ferskvann og bare 10% i sjøvann. I sjøvann er de fleste grønnalger bentiske (fastsittende). I ferskvann er de fleste grønnalgene planktoniske, men det finnes også bentiske grønnalger som danner trådformet belegg på stein og kvister.

Det er beskrevet flere tusen arter av grønnalger, men systematikken er usikker og det må antas at flere av artene bare er ulike former av samme art.

Kjennetegn: Skalldiameter opptil 11 cm. Rød i toppskall og grå i bunnskall. Tettsittende radiære ribber.

Utbredelse: Dette er en ekte arktisk art som forekommer i størst antall langs Finnmarkskysten på sandbunn på 3- 15 meters dyp. Den er registrert så langt syd som Bergen, men her kun som små dvergaktige eksemplarer.

De store kamskjellene er festet med byssustråder når de er små, men blir senere frittlevende og kan svømme over korte avstander for å slippe unna fiender, eller for å finne et gunstigere levested. De nytter vannjett-prinsippet og rører seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellet. Lever på sandbunn på 10 til ca.100 meters dyp. Der er likevel ikke uvanlog å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann.

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Tre arter finnes langs norskekysten. Ensis ensis, vanlig knivskjell, er ikke vanlig nord for Møre. De lever alle nedgravd i sand på grunt vann.

Kjennetegn: Opptil 11 cm høy og 7 cm bred. Gråhvit, gråbrunt eller grågrønt ru skall. Den er en åtseleter som finnes i flere fargevarianter. Kongesneglen lager store eggansamlinger som ofte kan bli funnet i fjæra.

Denne kvite og rosa alge som kraser hvis ein ruller den gjennom fingrene. Består av kalk og er difor hard å ta på. Han kan finnast både på verna strender og på bølgjeutsett fjell, men fasongen er noko forskjellig. På meir verna stader den 2 – 8 cm høg, greiner er opne ledd tønneforma. På bølgjeutsette stader er algen mindre og har mykje kortare og tettare greiner for å tole presset frå bølgjene. Den bølgjeutsette typen er ofte generelt mørkare i fargen (raudfiolett), men gjerne lysare i tuppen av greinene.

Kuskjellene er store, kraftige, runde skjell med tykke skall. Begge skjellhalvdelene har samme form. Lever i sand og muddersand, også på dypt vann langt fra strandsonen.

Martaum kan bli fleire meter lang og er ein velkjend sommeralge i beskytta område langs heile kysten, med mange dialektnavn. Han består av 2 – 5 mm tjukke trådar, som er nokså sterke. Somme stader kan det vere så tett med martaum at han kan setje seg fast i propellen på småbåtar og bli eit mareritt for båtføraren. Den er vanlegast på beskytta stader.

Likner på blåskjell, men er rundere i framenden. Dessuten går de sirkulære sporene i skjellet mot en kul (umbo) som ligger litt på oversida av framenden. O-skjell kan bli dobbelt så store som blåskjell. Arten er funnet langs heile kysten og lever fra grunt vann ned mot 150 meters dybde.

De regulære kråkebollene er vanlige langs hele norskekysten, og lett gjenkjennelige på den runde formen og alle piggene. Mellom alle de store piggene sitter små klør som renser huden, og beskytter dyrene for rovdyr. De irregulære kråkebollene (bl. a. sjømus) har en oval form, og er dyr som graver i sand for å finne mat.

Er spesielle med liten kropp (flattrykt skive) og lange, tynne armer. Utvekster i munnpartiet (papillae), skjellmønster på ryggskiva og fasongen og talet på pigger kan brukes som grunnlag for å skille artene.

Kjennetegn: Den største algen i Noreg (martaum kan nok bli lengre, men blir likevel liten i forhold). Han kan danne tette skogar på utsette stader. Han er størst frå Vestlandet og nordover. Stilken er relativt stiv og har ru overflate. Det veks ofte andre algar på stilken. Stortaren veks frå om lag ein meter og nedover. Ved fjøre sjø kan du somme stader sjå toppen på dei øvste individa stikke opp av sjøen. Etter uvêr kan ein finne store avrive individ skylt opp på land.

Echinus esculentus kan berre forvekslast med E. acutus, men den sistnemnde arten veks ikkje på grunt vatn. Er regulær og raudlilla i fargen. Er den største kråkebollen i Noreg. Han er funnen langs heile kysten.

Arten er ein av dei få som kan bestemmast overflatisk, spesielt på den kraftige mørkegrøne fargen. Den gjerne tett buskete, men kan òg finnast utstrekt på fjell, t.d.under Grisetang. Vanleg grøndusk er ein vanleg art som du kan vente å finne.

Fleire artar som Hovis skjema henviser til Tellina har andre slektsnavn i dag (Acropagia, Fabulina, Moerella)

I Hovis programmet er dette en samlegruppe for Nereis og Nereis-liknende arter (slektene Platynereis, Neanthes, Perinereis og Hediste). Nereidene er typiske frittlevende arter. De har en kropp med mange like segmenter, og et utskytbart svelg med kjever i enden. Når nereidene blir kjønnsmodne, vokser parapodene (“pseudo- beina” slik at de svømmer bedre i de frie vannmassene der paringen foregår.

Marin slekt. En art er funnet i Sælenvannet ved Bergen av Fyllingsdalen vg. skole. Rur lever fastsittende på klipper, brygger, båter, etc., men larven er frittsvømmende. Sælenvannet har innsig av sjøvann ved flo, og rur-larver kan derfor ha kommet inn.