|
|
Artsinformasjon
| | Systematikk | Kommentar |
|---|
| Gråmåke (Larus argentatus) |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Laridae (Måkefamilien)
Slekt: Larus (Måker)
Art: Larus argentatus (Gråmåke)
| Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.
Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.
Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.
Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.
Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april. |
| Kvinand (Bucephala clangula) |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Anseriformes (Andefugler)
Familie: Anatidae (Andefamilien)
Slekt: Bucephala
Art: Bucephala clangula (Kvinand)
| Kvinanda hekker i et bredt belte over hele Eurasia og Nord-Amerika, tett knyttet opp mot de boreale barskogsbeltene. I Norge finnes den tallrikt hekkende fra Vest-Agder gjennom alle østlandsfylkene til Trøndelag, lenger nord er den også stedvis vanlig, avhengig av forekomsten av barskog. Kvinanda plasserer som regel reiret i et trehull, ofte i et gammelt svartspettreir der svartspetten forekommer. Ellers hekker den ofte i holker som er hengt opp spesielt for kvinand og ugler. Noen steder er kvinanda blitt vanligere etter at man har hengt opp holker, en indikasjon på at mangel på egnede hekkeplasser mange steder begrenser utbredelsen. Høyvokst, gammel skog med større og mindre vann og sakteflytende elver er kvinandas nøkkelbiotop. På Vestlandet er kvinanda sjelden som hekkefugl, den mangler omtrent helt på vestsiden av en linje som strekker seg fra Eigersund sør i Rogaland og følger vannskillet over fjella nord til grensen mellom Romsdal og Nordmøre. Vinterstid forekommer kvinanda vanlig både i ferskvann og saltvann langs kysten nordover til Nordland. Trolig trekker deler av den norske bestanden ut av landet til områdene rundt Nordsjøen, bl.a. overvintrer store mengder kvinender i de grunne havområdene rundt Danmark. |
| Storskarv (Phalacrocorax carbo) |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Suliformes (Sulefugler)
Familie: Phalacrocoracidae (Skarvefamilien)
Slekt: Phalacrocorax
Art: Phalacrocorax carbo (Storskarv)
| Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker. De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter. De siste årene har den sørligere underarten, P.c.sinensis, vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene. |
| Svartbak (Larus marinus) |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Laridae (Måkefamilien)
Slekt: Larus (Måker)
Art: Larus marinus (Svartbak)
| Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.
Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.
Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.
Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.
Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.
Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike. |
|
