Artsinformasjon

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Denne majestetiske hvite kjempefuglen kjenner de fleste, til tross for at den norske totalbestanden ikke er på mer enn ca. 500 par. Disse er fordelt på strekningen Rogaland til Svenskegrensen, og spredt på det sentrale Østlandet nord til Mjøstraktene. Knoppsvanen hekker opprinnelig vilt på steppeområdene i Asia, trolig stammer ihvertfall de vesteuropeiske hekkepopulasjonene fra fugler som ble innført og satt ut så tidlig som på 1600- og 1700-tallet.
I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland. Også om vinteren finnes en god del knoppsvaner langs kysten av Agderfylkene og Rogaland, andre trekker over til Danmark. Blant de som overvintrer her finnes også mange svenske fugler. Optimale hekkeplasser for denne arten er næringsrike grunne innsjøer med velutviklet vegetasjon. Således kan man anta at økt tilsig fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanen bedre levevilkår her til lands. De fleste hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker en god del par på typiske brakkvannslokaliteter i skjermede viker og bukter.

Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker. De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter. De siste årene har den sørligere underarten, P.c.sinensis, vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene.