Artsinformasjon

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Utbredelse: Silanda har en cirkumpolar utbredelse, og finnes i et bredt belte i nord-sør utstrekning. Den unngår kun de mest ekstremt arktiske områdene. I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i enkelte områder med gode bestander også i innlandet. Vinterstid finnes silanda stort sett mellom holmer og skjær over alt, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre.

Habitat: Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 m.o.h. Den er mest tallrik i beskyttede saltvannsbukter, gjerne i brakkvann ved elvemunninger.

Hekkebiologi: Ofte plasseres reiret i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. Etter hekkingen samles ofte silanda i store konsentrasjoner i fiskerike områder for å myte, viktige myteområder finnes særlig på kyststrekningen Møre & Romsdal til Nordland.

Næring: Silanda lever av småfisk, og foretekker områder med klart vann siden den jakter under vann ved hjelp av synet. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker de beina i tillegg til vingene for å få framdrift under vann.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.