Artsinformasjon

Kjennetegn: Fossekallen er brunsvart over det hele bortsett fra den hvite strupen og brystet. Ungfuglenes første drakt er grålig og skjellete.

Utbredelse: Norges nasjonalfugl, fossekallen, finnes utbredt i hele landet.

Habitat: Arten er alltid knyttet til rennende vann, der den finner sin mat. Den er den eneste av våre spurvefugler som søker næring gjennom dykking. Tildels næringsrike elver og stryk med steiner som stikker opp, er fine fossekallhabitat.

Næring: Vanninsekter som vårfluelarver, små krepsdyr og rumpetroll er god mat. Om vinteren tar de mest småfisk.

Hekkebiologi: Reiret legges nært vann, ofte godt skjult under broer eller fosser. Eggene legges i mars – april. Man antar at det hekker et sted mellom 5 000 – 25 000 par i Norge.

Forflyting: Om vinteren drar mange fugler ut av landet, til Sør-Sverige, Danmark og Tyskland.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Utbredelse: Laksanda kan betraktes som silandas storebror fra innlandet. På global basis har den mye den samme utbredelsen som silanda, mens den i Norge stort sett er fraværende som hekkefugl på kysten.
Den finnes over hele landet, men er sjelden og fåtallig som hekkefugl på Vestlandet. Etter endt hekking samles laksender fra et stort område langs kysten av Finnmark for å myte. Fugler merket så langt borte som England og Sveits, er funnet her blant konsentrasjoner av laksender på over 1000 individer som samler seg ved munningen av større elver. Munningen av Tanaelva er særlig kjent for sine store konsentrasjoner av laksand på ettersommeren og i september, med opptil 10.000-25.000 individer samlet.

Leveområde: Den hekker helst ved skogsjøer og sakteflytende elver i innlandet, og plasserer reiret i hule trær, andeholker eller andre passende hulrom.

Forflytinng: Om vinteren foretrekker den å holde seg i ferskvann og brakkvann, men finnes også i saltvann nordover til Lofoten. Den norske vinterforekomsten er relativt beskjeden og spredt i småflokker.

Næring: Laksanda lever av fisk, og foretrekker områder med klart, relativt grunt vann. Oftere enn andre ender finnes den på elvestrekninger med litt fart på vannet.

Kjennetegn: Vår største kråkefugl. Den er ensfarget svart med litt metallglans i fjærdrakten. I forhold til de andre svarte kråkeartene har den et kraftigere nebb og en kileformet stjert. Kjønnene er som hos de andre kråkefuglene like, men hannen er litt større.

Habitat: Arten finnes stort sett i alle landets habitater. Det som virker å være avgjørende er tilgjengelige hekkeplasser (se hekkebiologi). Ravna er ikke like knyttet til mennesker som de andre kråkefuglene, og kan finnes milevis fra nærmeste bebyggelse.

Utbredelse: Ravna er utbredt over hele landet, fra kysten til høyfjellet. I 1994 ble bestanden i Norge anslått til å ligge på mellom 20 og 30 000 hekkende par (Norsk Fugleatlas). På verdensbasis finner man ravna på store deler av den nordlige halvkulen.

Forflytninger: De voksne fuglene holder seg stort sett ved hekkeplassene hele året. Ungfuglene farter litt mer rundt, men det er ikke gjort konkrete funn av norske ravner lenger bort enn i Sverige.

Næring: Dette er en alteter som foretrekker animalsk føde. Mange har kalt ravna for “den norske gribben”, og det er ikke uten grunn. I fjellstrøk kan de i likhet med gribbene sirkle på stor høyde mens de leter etter kadavre på bakken. Andre næringsemner finner den i fugler, fugleunger og egg, smågnagere, insekter, og bær.

Hekkebiologi: Ravnene er monogame. Et par kan holde sammen i mange år, gjerne hele livet ut. De hekker i bratte fjellskrenter enten ved kysten, i innlandet eller på høyfjellet. Noen ganger tar de også ibruk høye bartrær som reirplass. Vanligvis legges kullet på rundt fem egg i mars eller april. Etter tre uker med ruging av hunnen, klekker ungene. Etter 40 nye dager tar de til vingene for første gang.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.