Artsinformasjon

Brunnakken finnes utbredt fra Island og gjennom hele det nordlige Eurasia. I Norge er den påvist hekkende i de aller fleste fylker, sjeldnest fra Aust-Agder til Svenskegrensen. Bestandsoverslag er svært grove, men 4-6000 par er antydet. Brunnakken hører til slekten Anas, på norsk blir artene i denne slekten kalt gressender og kjennetegnes bl.a. ved at de normalt ikke dykker etter føden. Hannene til disse artene er svært fargerike, mens hunnene er mer brunspraglet for bl.a å gå i ett med vegetasjonen når de ruger. På vestlandet foretrekker brunnakken grunne vann med vegetasjonsrike strandbredder dominert av elvesnelle, flaskestarr og tjønnaks, og finnes ofte i tilknytning til dyrket mark. Brunnakken betraktes ofte som den eneste ?egentlige@ gressanden, fordi den i større grad enn de andre gressendene går og beiter på gressmark. De fleste brunnakkene trekker ut av landet vårt om høsten, og betydelige antall kan registreres i ferskvann og gruntvannsområder hvor de raster i september-oktober. På denne tiden av året har ikke hannen sin flotte vårdrakt, og det kan være vanskelig å skille brunnakkene fra andre gressender. En lysende hvit buk og et grått nebb kan imidlertid være gode kjennetegn å se etter. Spredte individer overvinterer langs kysten der det finnes åpent vann, ofte sammen med stokkender der disse fôres av mennesker. På Jæren overvintrer trolig over 1000 individer i et normalår. I løpet av april-mai vender brunnakken tilbake til hekkeområdene, avhengig av når det blir isfritt.

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Fossekallen er brunsvart over det hele bortsett fra den hvite strupen og brystet. Ungfuglenes første drakt er grålig og skjellete.

Utbredelse: Norges nasjonalfugl, fossekallen, finnes utbredt i hele landet.

Habitat: Arten er alltid knyttet til rennende vann, der den finner sin mat. Den er den eneste av våre spurvefugler som søker næring gjennom dykking. Tildels næringsrike elver og stryk med steiner som stikker opp, er fine fossekallhabitat.

Næring: Vanninsekter som vårfluelarver, små krepsdyr og rumpetroll er god mat. Om vinteren tar de mest småfisk.

Hekkebiologi: Reiret legges nært vann, ofte godt skjult under broer eller fosser. Eggene legges i mars – april. Man antar at det hekker et sted mellom 5 000 – 25 000 par i Norge.

Forflyting: Om vinteren drar mange fugler ut av landet, til Sør-Sverige, Danmark og Tyskland.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Kjennetegn: De lange, knallrøde beina og rødfargen innerst på nebbet er karakteristisk for rødstilken. Resten av fuglen er brunspettet, med en lysere underside. Når den flyr, kan du se en bred, hvit bakkant på vingene.

Vi finner rødstilken fordelt utover hele Norges land, fra Lindesnes til Nordkapp. Den foretrekker fuktige og myrete områder, enten det er ved kysten, i innlandet, eller helt opp i fjellet. Det hekker anslagsvis 60 000 par hos oss.

Utenfor hekketiden finner vi den overalt langs grunne strender, og knyttet til våtmark i innlandet. Bløtdyr, insekter og ormer er foretrukket føde. Våre rødstilker trekker om høsten helt ned til Afrikas vestkyst, mens de relativt få fuglene som er her om vinteren trolig er islandske hekkefugler.

Høsttrekket varer fra juli til oktober, og de returnerer i april/mai.

Utbredelse: Silanda har en cirkumpolar utbredelse, og finnes i et bredt belte i nord-sør utstrekning. Den unngår kun de mest ekstremt arktiske områdene. I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i enkelte områder med gode bestander også i innlandet. Vinterstid finnes silanda stort sett mellom holmer og skjær over alt, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre.

Habitat: Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 m.o.h. Den er mest tallrik i beskyttede saltvannsbukter, gjerne i brakkvann ved elvemunninger.

Hekkebiologi: Ofte plasseres reiret i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. Etter hekkingen samles ofte silanda i store konsentrasjoner i fiskerike områder for å myte, viktige myteområder finnes særlig på kyststrekningen Møre & Romsdal til Nordland.

Næring: Silanda lever av småfisk, og foretekker områder med klart vann siden den jakter under vann ved hjelp av synet. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker de beina i tillegg til vingene for å få framdrift under vann.

Smålommen har en sirkumpolar utbredelse, og hekker svært langt mot nord, bl.a. på Svalbard og Franz Josefs Land. Fordi den er den minste av lommene har den en kortere hekkesyklus, og klarer dermed å gjennomføre hekkingen i en så kort sesong. I Norge finnes den over det meste av landet, men er svært sjelden som hekkefugl mellom Agderfylkene og Mjøsa. Gode bestandsoverslag mangler, men det er grovt anslått 2000-5000 par. Den tetteste hekkebestanden finnes langs kysten fra Møre & Romsdal og nordover. Typiske smålomvann er svært små, ofte ikke stort lenger enn hva fuglen trenger for å komme i luften.
Torvmyrer på øyer eller fjellplatå ut mot kysten virker å være nøkkelhabitat.Det er viktig med stabil vannstand i hekketiden og helst en lav torvkant for å lette ankomsten til reiret. Smålommen er vanlig langs kysten også om vinteren, oftest på langgrunne områder. Selv om mange overvintrer i Norge, er det usikkert om dette er fugler fra den norske hekkebestanden eller fugler fra andre hekkeområder (Island, Grønland, Russland.) Det foregår et betydelig vårtrekk langs vestkysten i april-mai, og mange trekker ut av landet og til nordsjøområdet i september-november .

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Storlommen hekker i store deler av Norge. Totalt er det angitt mellom fem og ti tusen hekkepar. Den foretrekker innlandet, store fiskerike, vegetasjonsfattige innsjøer, både i skogstrakter og høyereliggende områder. Innsjøer med jevn vannstand er foretrukket, helst med lave torvøyer som gir en ideell reirplass. Storlommen er meget sjelden om vinteren langs kysten, de fleste overvintrer i Middelhavet og Svartehavet. Den returnerer i april-mai, og kommer ofte inn på hekkeplassen så snart disse er isfrie. Dersom den ikke hekker altfor langt fra havet, pendler de voksne fuglene ofte til saltvann for å finne mat. Den er derfor ikke sjelden å se i saltvann også sommerstid, særlig i fjordstrøk i Nord-Norge. De fleste forlater landet i september-oktober, og trekker tvers over land og via Østersjøen til vinterkvarteret.