Artsinformasjon

Den vanligste calanoide hoppekreps i lavlandet nord til Møre. Skal også finnes enkelte steder i Finnmark. Forekommer nesten utelukkende under den marine grense. Ser ikke ut til å affiseres særlig av forurensning, hverken av næringssalter eller sur nedbør. I næringsfattige innsjøer er det bare en generasjon pr. år, men får flere generasjoner dersom primærproduksjonen er høy. Lever av planteplankton. Produserer ikke hvileegg, i motsetning til andre arter i familien.

En liten, ikke uvanlig vannloppe langs kysten og på Østlandet. Kan enkelte ganger dominere i dyreplanktonet, helst i mindre innsjøer. Dyrene kan ernære seg på meget små partikler, og kan klare seg på bare bakterier. Videre tåler de lave konsentrasjoner av oksygen. Sammenlignet med den nærstående arten C. pulchella, klarer C. quadrangula seg bedre i sure og næringsfattige vann.

Denne arten lever planktonisk i ganske mange av våre innsjøer. I høyfjellet lever den også i dammer, og finnes her i en egen variant (forma tatricus). På Svalbard lever den i dammer som er dype nok til ikke å bunnfryse. I lavlandet finnes den i både næringsrike og næringsfattige vann, men ser ut til å forsvinne ved forsuring. Navnet abyssorum fikk den fordi G. O. Sars første gang fant den på dypt vann i Maridalsvatnet i Oslo, men dette er ikke særlig betegnende. Om vinteren kan den i noen innsjøer overvintre i diapause (en dvaletilstand) i bunnslammet i det siste larvestadiet (copepodittstadium 5). De voksne er rovdyr, men de små larvene tar også planteplankton.

Kan likne mye på B.longispina, som er en mye vanligere art. longirostris er mindre, og regnes som typisk for eutrofe vann. Dette har antakelig sammenheng med mer intens beiting på dyreplanktonet i mange eutrofe innsjøer, der det ofte er mye småfisk. Siden fisk oftest velger de største artene og individene som bytte, klarer den lille longirostris seg bra. Den er utbredt over det meste av landet, helst i eutrofe innsjøer. Lite kjent fra Nord-Norge, og bare noen få funnsteder på Vestlandet.

En planktonform. Opptrer både i oligotrofe og mesotrofe innsjøer, samt i mindre tjern. Kjent fra Øst- og Sørlandet. Hvis man inkluderer alle variantene innen arten, er den nærmest en kosmopolitt kjent fra alle verdensdeler. Sannsynligvis representerer arten et kompleks av nærstående former som er nesten umulig å skille fra hverandre. Arten opptrer gjerne om sommeren og høsten. Dette skyldes at den ofte går i en dvaleliknende tilstand i bunnsedimentene om vinteren, og overvintrer der mens den gjennomgår de to siste larvestadiene. Utpå våren gjenopptar de aktiviteten, og formerer seg om sommeren. Utviklingen av larvene stagnerer nesten helt når temperaturen synker under 8°C. Andre arter i slekten finnes bare i tropiske strøk.

Er en av de minste Daphnia-artene. Som hos D.cristata er dyrene om sommeren utstyrt med en kraftig utviklet hjelm på hodet (cucllus betyr hette). Disse to artene kan skilles fra hverandre på hjelmens form og plasseringen av den første, rudimentære antenne, som hos D.cucullata sitter ytterst på “nesen”. Arten er hos oss kjent fra Østlandet, og betraktes som ganske typisk for næringsrike innsjøer, gjerne med mye fisk. Siden den er så liten og lite synlig, er den mindre utsatt for å bli spist enn de større artene. Vanlig ellers i Europa.

Relativt stor art med karakteristisk utseende, annerledes enn vannlopper ellers. Den er et rovdyr, og har gripeklør og et stort kompleksøye. Danner ofte store svermer langs strandkanten. Den er ganske vanlig over hele landet, opp til 1250 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor og godt synlig, opptrer den ikke i høye tettheter der det er mye fisk.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.

Finnes antakelig i hele landet. Som navnet sier har den en firkantet kroppsform. Siden kroppen er dekket av et stivt panser (lorica), beholder den formen ved fiksering. Den skilles fra K. hiemalis på mønsteret av lister på panserets ryggside. Arten er vidt utbredt fra Arktis til tropene med en rekke varianter. Finnes hos oss i hele landet inklusive Svalbard, men er ikke blant de vanligste hjuldyrene. Selv om den kan opptre i rene, næringsfattige innsjøer, er det hos oss vanligst å finne den i eutrofe vann. Her kan den til gjengjeld oppnå høy tetthet. Tåler også saltvann.

Vanlig i hele landet. En planktonisk art som finnes i dammer, innsjøer og brakkvann. Størrelsen på dyrene varierer med temperatur og tilgang på føde.

Kroppen er nokså uformelig etter fiksering, men er utstyrt med 3 lange vedheng som er typisk for slekten. F. logiseta ser ut til å være den vanligste arten, og kan finnes i høye tettheter nær termoklinen i næringsrike innsjøer. Sannsynligvis ernærer de seg av bakterier, som er svært tallrike akkurat på dette dypet.

Dette er en meget vanlig art som antakeligvis finnes over hele landet. Den er faktisk foreslått som kandidat til verdens vanligste dyreart. Den forekommer i en rekke varianter. Kroppen er dekket av et panser (lorica) med karakteristisk form og mønster. Derfor er den lett å identifisere i fiksert materiale, i motstning til endel andre hjuldyr som bare trekker seg sammen til en ugjenkjennelig klump. Arten finnes i alle typer vann, også saltvann, men trives dårlig hvis det blir surt. Høye tettheter kan forekomme i næringsrike innsjøer.