Artsinformasjon

Kjennetegn: Dvergulken har et stort hode og tre korte og en lang pigg på forgjellelokket. Til forskjell fra piggulke har den en piggstråle og tre bløtstråler i bukfinnen. Vanlig lengde hos denne arten er rundt 17 cm.

Leveområde: Dvergulken lever helst på hard bunn med mye stein og alger.

Næring: ever av mye småfisk og småkreps.

Utbredelse: Finnes langs hele kysten, og er vanlig ned til 30 meters dybde.

Hysa er en viktig matfisk både i Europa og i Nord- Amerika, og blir omsatt frossen, tørket og røkt. Arten kjennes lett igjen på de store svarte flekkene under den fremste ryggfinnen, og på den lille munnen med tydelig overbitt. Den er en bunnfisk, og lever av rogn, fisker, små blekkspruter og bunndyr som det finner i muddret. På slambunn suges byttedyrene inn i munnen og slammet sprøytes ut gjennom gjellelokkene. Hysa finnes på 40-300 meters dyp langs hele norskekysten og kan foreta store vandringer.

Kveita er den største flyndrefisken vi har, og den kan bli over 3 meter lang og veie over 200 kg! Kveita liker seg best på dypt vann (300-2000 m dyp) og bare ungfisk finnes ved kysten på relativt grunt vann. Den er kresen på vanntemperatur, og foretrekker temeraturer mellom 0 og 10 grader. Arten er ingen utpreget bunnfisk selv om den også kan ligge nedgravd i sand. Den svømmer godt og jakter på annen fisk i de frie vannmasser. Kveita trenger noen år før den blir kjønnsmoden, og de fleste kveiter når ikke kjønnsmoden alder før de er 12-13 år gamle. Det betyr at selv stor matfisk ikke trenger å være kjønnsmoden når den blir fisket, og arten er derfor ømfintlig for overfiske. Fredningstiden for kveite er 15. januar- 1. mars og minste tillatte maskevidde er 16- 18 tommer.

Lomren har en fargerik marmorering på øyesiden og et lite hode med oppsvulmete lepper. Den blir opptil 66 cm lang og lever på 10-260 meters dyp langs hele norskekysten. Lomren spiser nesten bare børstemark, og selv om den kan ta andre bunndyr, regnes den som en næringsspesialist. Eldre individer lever generelt dypere enn de yngre, og gytingen foregår om våren på 40-100 meters dyp.

Kjennetegn: Kjennes ofte igjen på de røde prikkene på øyesiden. Et sikrere kjennetegn er allikevel de huddekte benknutene på gjellelokket. Venstrevendte rødspetter er sjeldne, men noe mer vanlig er at blindsiden også er farget (“dobbeltflyndrer”).
Rødspetten blir sjelden større enn 50 cm lang, men det er fanget individer på opptil 100 cm og 7 kg.

Utbredelse: Arten er utbredt langs hele norskekysten.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 250 meters dyp. Den trives best på sandbunn, men finnes også på mudder- og grusbunn hvor den lever av mange slags bunndyr.

Biologi: Rødspetten kan bli opptil 50 år gammel, og den er 3-6 år før den blir kjønnsmoden.

Forvaltning: Storfisket av rødspette har foregått i rundt hundre år, men på grunn av tidlig overbeskatning har det vært nødvendig med kraftige kvotereguleringer, fredningstid og minstemål.

Kjennetegn: Karakteristisk lang, båndformet kroppen med en lang sammenhengende ryggfinne. Ryggfinen har 9-13 sorte prikkene med hvit ring. Kan bli opptil 25 cm lang.

Leveområde: Lever blant alger og tare i fjæresonen ned til ca. 30 meters dyp. Den spiser stort sett små muslinger, krepsdyr og andre fiskers egg. Om vinteren vokter de fleste hannene egg, og tar da ikke til seg føde.

Utbredelse: Tangsprell finnes langs hele norskekysten.

Kjennetegn: En langstrakt kropp, et langt spisst hode, 14-16 korte pigger på ryggen, den lange halen og de store finnene skiller denne arten fra de andre stingsild artene langs norskekysten.

Utbredelse: Tangstiklingen finnes langs kysten opp til Nord- Norge, og til forskjell fra de andre stingsildartene lever den ikke i ferskvann.

Næring: Den spiser småreker, fiskeyngel, tanglopper og børstemark.

Alder: Blir maksimalt 1,5 år gammel.

Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr.

Trepigget stingsild er vanlig over hele landet. Den har 2-5 frie pigger på ryggen foran ryggfinnen. Kroppen mangler skjell men er i varierende grad dekt av beinplater. Den trepiggete stingsilden er meget tilpasningsdyktig og finnes både i småbekker med rik vegetasjon, i brakkvann og i åpent hav. Antakeligvis var stingsilden en av de første artene som vandret inn i landet etter istiden, og som en følge av landhevningen finnes nå stingsild i vann 50-120 meter over havet. Trepigget stingsild er rovdyr og spiser en mengde forskjellige larver, mark og dyreplankton. Fisken blir kjønnsmoden når den er 1-2 år og gyter i en eller to sesonger. Hannen vokter reiret og passer på at eggene får optimale utviklingsforhold. Stingsild blir sjelden eldre enn tre år.