Artsinformasjon

En av de vanligste bunnlevende vannlopper. Den er også en av de største vannloppene, og finnes ofte i aurens mageinnhold. Lever av detritus og alger som den finner på bunnen.

Muslingkrepsene (Ostracoda) har tolappede skall som vannloppene, men sterkere. Hode- og bryst/bakkropp er vanskelig å skille fordi skallet dekker begge uten noen godt markert overgang. Generelt mangler muslingkrepsene gode ytre artskjennetegn, og er derfor svært vanskelig å bestemme.

Bildet viser arten, Anabaena affinis, som har helt rette tråder med tønneformede celler. I midten av kjeden ser du en hvilecelle. Den er mye større enn de andre cellene. (Heterocyster er ikke med på bildet). De vegetative cellene har en størrelse på 4-8 my.(1my=1/1000mm). Denne arten kan danne vannblomst sammen med andre arter av Anabaena i eutrofe miljø.

Oocystis danner autosporer. Bildet viser tre ellipse-formede autosporer som ligger innenfor en kraftig morcellevegg. Autosporene frigjøres ved at morcelleveggen sprekker opp.

O.lacustris har elliptiske celler som finnes i ovale kolonier. Cellelengden rundt 10 my.

En av de mest karakteristiske artene i oligotrofe vann.

Slekten Scenedesmus er en av de vanligste slektene av grønnalger.

Pyrenoidene, knyttet til stivelsesproduksjonen, er tydelige hos alle artene. Koloniene dannes ved at cellene henger sammen etter deling. Hos noen får endecellene spesielle utvekster. Scenedesmus krever næringsrike vann- masser. Den er lett å holde i kultur og brukes som næringsorganisme for andre organismer.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

En meget vanlig art i hele Norge. Lever i littoralen, ofte krypende på plantedeler. Arten kan påtreffes i alle typer vann, fra svært næringsfattige til kraftig eutrofierte innsjøer og dammer.

Alle artene i denne slekten er predatorer på andre planktondyr, spesielt som voksne og som store larver. appendiculata er en østlig art som er vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Opptrer om sommeren og overvintrer som hvileegg.Forekommer i små vann, men er best kjent fra større, dype innsjøer. I fjellet og ellers i landet finner vi H. saliens, som er en noe større art.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En planktonform. Opptrer både i oligotrofe og mesotrofe innsjøer, samt i mindre tjern. Kjent fra Øst- og Sørlandet. Hvis man inkluderer alle variantene innen arten, er den nærmest en kosmopolitt kjent fra alle verdensdeler. Sannsynligvis representerer arten et kompleks av nærstående former som er nesten umulig å skille fra hverandre. Arten opptrer gjerne om sommeren og høsten. Dette skyldes at den ofte går i en dvaleliknende tilstand i bunnsedimentene om vinteren, og overvintrer der mens den gjennomgår de to siste larvestadiene. Utpå våren gjenopptar de aktiviteten, og formerer seg om sommeren. Utviklingen av larvene stagnerer nesten helt når temperaturen synker under 8°C. Andre arter i slekten finnes bare i tropiske strøk.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

Unge individer som ikke kan artsbestemmes. Dyret er enten M.
albidus, M. distinctus eller M. fuscus.