Artsinformasjon

Sivhøna er vidt utbredt i alle verdensdeler unntatt Australia. I Norge er den påvist hekkende så langt nord som på Nordmøre. I likhet med sin større slektning sothøna stiller den strenge habitatkrav, og trives kun i svært næringsrike vann med tett vegetasjon av takrør, dunkjevle og lignende. De største bestandene finnes rundt Oslofjorden i innsjøer med mye tilsig fra jordbruket. En klassisk lokalitet for både sivhøne og sothøne er Østensjøvannet ikke langt fra sentrum av Oslo, som i tillegg har store bestander av andre arter med lignende habitatkrav, som hettemåke og toppdykker. Den finnes ellers spredt langs kysten vestover, med en god bestand også i Rogaland.

Sivhøna er delvis trekkfugl, men en del overvintrer langs kysten både i ferskvann og saltvann. Det er riktignok uvisst om disse vinterfuglene er norske eller kommer lenger østfra. Mange trekker trolig til Storbritannia, gjenfunn av ringmerkede fugler fra Fennoskandia viser at de kan overvintre så langs sør som Sør-Europa og Nord-Afrika. I løpet av april vender de tilbake til hekkeplassene.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.