Artsinformasjon

Innsamling med trekantskrape

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Brødsvampen vokser på stein og større alger. Den er veldig vanlig i littoralen on sublittoralen langs hele kysten. Brødsvampen er ofte olivengrønn, men fargen kan variere.

Butaren veks ofte saman med fingertaren og rører seg fram og tilbake med bølgjene. Forma kan minna om ei fjør. Midtribba i bladet skiljer den frå sukkertare. Butaren toler ikkje temperaturar over 17 ° C og veks av den grunn ikkje innover i Skagerrak eller i Oslofjorden. Om sommaren kan han òg forsvinne i fjøra i resten av landet, men han veks framleis lenger nede i sjøen, der temperaturen er lågare.

Dødningehånd er vanlig langs hele norskekysten helt opp til overflaten. Den har fått navnet sitt pga. sitt utseende i overflaten. Koloniene er avhengige av god vannutskiftning, og kan bli tallrike på steder med sterk strøm.

Gullmusen har en oval kropp, og kan bli opptil 20 cm lang. Oversiden av dyret er dekket med hår, og det er ofte vanskelig å se ryggplatene som ligger under. Gullmusen har to faste øyne, antenner og lange palper. Den trives godt i sand og mudrete sand i sublittoralen.

Havsalat er flat i forma, og med unntak av i vitskaplege samanhengar er det akseptabelt å kalle alle grøne bladforma algar i Noreg for havsalat.

Kjennetegn: Opptil 11 cm høy og 7 cm bred. Gråhvit, gråbrunt eller grågrønt ru skall. Den er en åtseleter som finnes i flere fargevarianter. Kongesneglen lager store eggansamlinger som ofte kan bli funnet i fjæra.

Kjennetegn: Algen er flat og litt bruskliknande å ta i, 5 – 20 cm høg. Han kan likne på vorteflik når denne manglar “vortene”. Då kan du sjå på den nedre delen av planta om han er flat (krusflik) eller bogar litt (vorteflik). Arten er mørkeraud og veks ned til 15 m dyp langs heile kysten.

Kjennetegn: Polyppdyr er små sekkeformete dyr med tentakler rundt en primitiv munnåpning. Munnåpningen er omgitt av fangarmar med nesleceller som lammer byttet og fører det til munnen. Hos polyppdyr er polyppstadiet som oftest det dominerende stadiet. Dyrene er ca 10 mm lange.

Næring: Maten er mange ulike slags smådyr. Etter at maten er fordøyd, blir de ufordøyde restene spyttet ut av munnen igjen.

I Norge finnes det kún tre bare arter i fersk- og brakkvann men mange arter i saltvann.

Kjennetegn: Posthornmarken har fått navn etter formen på huset, som er et spiralformat kalkrør. Diameteren er kun 3-4 mm. Vokser på brunalger.

Artsbestemming: Det fins arter i andre slekter som har liknende rørform (t.d. Circeis spirillum), men de finnes generelt dypere enn fjæra. Posthornmark brukes gjerne om alle Spirorbis-arter. Spirorbis tridentatus fins, som S. spirorbis og S. rupestris, langs heile kysten fra midten av fjæra og nedover. Navnet tridentatus kommer av at marken har et tretanna hus, eller rettere sagt har huset en bølga overflate med tre toppar. Spirorbis spirorbis er vanlig på tang, og Spirorbis tridentatus under steiner og i sprekker.

Greinene til denne slekta endar i ei kloliknande form. Algen kan bli opptil 20 cm lang, men i mange tilfelle er individa så små at du så vidt kan sjå klørne med berre auget. Rekeklo kan vekse på steinar og fjell, og på andre algar.

Vorterugl (Lithothamnion glaciale) og Flatrugl (Phymatolithon lenormandii) er vanlege, spesielt som eit rosa belegg på steinar

Sjønelliken langs norskekysten finnes i to varianter, en som lever på grunt vann, og en som også lever på dypere vann ned mot 100 m. Sjønelliken lever av å filtrere plankton (i motsetning til andre nesledyr) og har mange, lange tentakler.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er:
vanlig strandsnegl (= kattesnigel, stor strandsnegl) (L. littorea), butt strandsnegl (= grisetangsnigel) (L. obtusata, = L. littoralis), butt strandsnigel (L. mariae = L. fabalis), spiss strandsnigel (= steinsnigel) (L. saxatilis). De to butte strandsneglene skiller seg ut ved at spiret er sammentrykt. Mens L. obtusata hovedsaklig finnes på grisetang og blæretang, lever L. mariae litt dypere, oppå sagtang. De to artene kan skilles på formen på sneglehusopningen. L. littorea og L saxatilis er også relativt like, men kan skilles på leppenes vinkel i forhold til spiret. L. Saxatilis lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra og L. littorea i den nedre halvdelen.

På meir verna stader vil ein i staden for stortareskog finne sukkertareskog, jamvel om denne skogen vanlegvis ikkje er så tett som stortareskogen kan vere. Medan stortaren må leggje mykje energi i ein sterk stilk for å tole draget i sjøen, slepp sukkertaren lettare unna sidan han lever i rolegare vatn. Han bruker difor mykje av energien til å ha eit stort blad. Ulempa med stilt vatn er at tarebladet kan bli sterkt grodd, slik at det taper evna til å fotosyntetisere.

Kjennetegn: Bladet er mykje lengre enn det er breitt og så stort at det ofte legg seg utover botnen. Randen av bladet er noko bølgete. Det er også midtpartiet oppover langs bladet. Mangler midtribbe som skiller den frå butare.

Echinus esculentus kan berre forvekslast med E. acutus, men den sistnemnde arten veks ikkje på grunt vatn. Er regulær og raudlilla i fargen. Er den største kråkebollen i Noreg. Han er funnen langs heile kysten.

Svartkluft (Furcelaria lumbricalis) og Raudkluft (Polyides rotundus) er svært like kvarandre, der fargen og korleis dei er festa til underlaget er to trekk som kan nyttast til å skilje dei to.

Den er vanlegvis 10-25 cm høg og kraftig raud. Den er flat, forgreinar seg annakvar gong til høgre og venstre, og er taggete i kanten. Den veks vanlegvis på djupare vatn, men er observert og henta opp med rive ved fjøra sjø.

Tarmgrønske er svært vanleg i fjørepyttar og er elles vanleg i fjøra frå verna til middels utsette stader. Når du finn ein grøn alge som er litt bladforma, kan du sjekke om han er hol. Er han det, kan du gå ut frå at det er tarmgrønske. Han liknar ofte på figuren. Dersom algen ikkje er hol, sjå på havsalat.

Kjennetegn: Trekantmarken lager rørformete hus av kalk på fast underlag som stein, treverk og tarefester. De er rød eller rødbrune med gule eller hvite tverrbånd. Den kan skilles fra Pomatoceros lamarckii ved at huset ikke har langsgående riller ved siden av kjølen på ryggsiden.

Utbredelse: Trekantmarken er vanlig i sublittoralen langs hele kysten.

Arten er ein av dei få som kan bestemmast overflatisk, spesielt på den kraftige mørkegrøne fargen. Den gjerne tett buskete, men kan òg finnast utstrekt på fjell, t.d.under Grisetang. Vanleg grøndusk er ein vanleg art som du kan vente å finne.

Kjennetegn: Oransje, rødbrun, mørkegrønn, mørk
fiolett eller svart. Hvite pigger i rader. Spesielt synlig er ei sentral rad pigger på langs, i midten av hver arm. Diameter ca 15-20 cm.

Utbredelse: Arten er funnet langs heile kysten.

Marin art som er funnet i Sælenvannet av Fyllingsdalen videregående skole. Rur lever fastsittende på klipper, brygger, båter o.l., men har en frittsvømmende larve. Sælenvannet har innsig av sjøvann når det er flo, og larven til rur har derfor kommet inn i vannet.

I denne gruppen er det plassert leddsnegl som ikke har blitt identifisert nærmere av deltakerne.

I denne gruppen er det plassert ubestemte mosdyr fra Hovis programmet.

I denne gruppa er det plassert ubestemte amfipoder fra Hovis programmet.

I denne gruppen er det plassert funn av kamskjell som ikke kan bestemmes videre.

Ryggen er dekt av parvise skjellforma plater. Antallet skjell eller ledd på ryggen brukes til å skille artene fra hvarandre. Mange arter (som f. eks. gullmus) har 15 par plater på ryggen og kan være vanskelige å skille fra hverandre. Skjellrygg artene finnes fra nederst i fjæra og nedover på dypere vann. Lepidonotus squamatus som kun har 12 par plater på ryggen finnes langs hele kysten.

I Hovis programmet er Gullmus (Aphrodite aculeata) skilt ut som art, mens dei andre skjellryggartane blir bestemt til skjellrygg (Aphroditidae indet.).