Artsinformasjon

Slekten inneholder en rekke arter, men er vanskelig å bestemme på fiksert materiale (studeres best levende). Slekten ser ut til å forekomme hyppigst i næringsrike vann. I upåvirkede norske innsjøer er den sjelden i planktonprøver.

En nokså vanlig art med stor utbredelse. Den er meget liten (opptil 0,45mm), og lever i strandsonen der den ernærer seg ved å filtere partikler fra substratet. Arten kan finnes i alle slags innsjøer, men er vanligst der det er en del vegetasjon i strandkanten.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

En ganske vanlig art i hele landet. I Sør-Norge kan den finnes ihvertfall opp til 1000 moh. Forekommer både i næringsfattige og næringsrike vann. Om sommeren utvikler den en liten “hjelm” med karakteristisk form. Vinterformen er derimot uten hjelm, og kan lett forveksles med D. longispina. D. galeata er litt mindre av vekst, og finnes ofte i innsjøermed flere fiskearter eller tettere fiskebestand, da den lettere unngår å bli spist. Som andre arter i denne slekten ser den ikke ut til å overleve i forsurede innsjøer.

Dette er en meget vanlig art som antakeligvis finnes over hele landet. Den er faktisk foreslått som kandidat til verdens vanligste dyreart. Den forekommer i en rekke varianter. Kroppen er dekket av et panser (lorica) med karakteristisk form og mønster. Derfor er den lett å identifisere i fiksert materiale, i motstning til endel andre hjuldyr som bare trekker seg sammen til en ugjenkjennelig klump. Arten finnes i alle typer vann, også saltvann, men trives dårlig hvis det blir surt. Høye tettheter kan forekomme i næringsrike innsjøer.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.

Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.

Tidligere registrert på Sørlandet, Vestlandet og i Nord- Norge. En karakteristisk art som sjelden opptrer i høye tettheter. Vesentlig kjent fra sure, sterkt humøse vannforekomster. I forsurede områder i Norge og Sverige finnes den også ofte i klare innsjøer, og den er en av våre beste indikator-arter for surt vann. Likner K. quadrata og K. hiemalis, men panseret (lorica) skiller seg karakteristisk fra disse i mikroskop.