Artsinformasjon

Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden.

Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena.
Abboren er spesielt kjent for å danne “tusenbrødre”-samfunn; tette bestander av små, saktevoksende individer. Disse oppstår gjerne ved at overlevelsen for yngelen har vært spesielt god for en årsklasse. Etterhvert som denne årsklassen vokser til vil individene konkurrere innbyrdes om maten, og gi langsom vekst. Senere års yngel vil også bli spist, og nyrekrutteringen blir ofte fullstendig amputert. Først når den sterke årsklassen begynner å dø ut blir det plass for nye individer. Overlevelsen for yngel blir igjen høy, og en ny sterk årsklasse blir grunnlagt.
Abboryngelen lever av plankton den første sommeren. Som ettåring går den over på bunndyr, men kan også ta fisk, artsfrender inkludert. Et eksempel: fra Bjørkelangen vg. fikk VANDA en mageprøve fra en abbor som inneholdt en mindre abbor på ca. 8 cm. Denne ble også åpnet, og i dennes mage fant vi enda en abbor, på ca. 2.5 cm!

Kjennetegn: Kanskje den fisken som ligner mest på en liten alligator? Den har lang, flat snute og et stort gap fylt med spisse tenner. Kjent for å spise artsfrender og andre fisk. Alle tennene krummer bakover mot svelget, og er organisert i doble rader for å kunne holde bedre på byttet.

Gjedda finnes i første rekke i de østlige delene av landet, men er også satt ut på Vestlandet og i Trøndelag. Til de østlige områdene hører også Finnmarksvidda. Gjedda er den av ferskvannsfiskene våre som er mest spesialisert på å spise fisk. Allerede fra 10 cm lengde begynner gjedda å spise annen fisk, også artsfrender. Mindre gjedde spiser i første rekke krepsdyr og insektlarver. Som regel blir gjedda større enn 10 cm allerede i løpet av første leveåret. Yngelen klekkes om våren, og i oktober kan gjedda ha blitt opptil 20 cm lang. Gjedda har også fysiologiske tipasninger til fiskediett. Muskulaturen er utviklet for å kunne gjøre lynraske utfall over korte avstander. Hunngjeddene kan bli betydelig større enn hanngjeddene. Hunngjedder opptil 18 kg er registrert, mens største hanngjedde er 3,5 kg. Gytingen foregår på oversvømt mark om våren. Eggene klekkes etter 10-15 døgn, og yngelen følger vannivået tilbake til innsjøen etterhvert som vannivået synker. Plommesekken er oppbrukt ca. 2 uker etter klekking, og yngelen er da ca. 12 mm. lang. Selv om gjedda er en god matfisk, har den liten økonomisk betydning i Norge.

Laue er en relativt liten stimfisk (max. 25cm) som hos oss bare finnes i lavlandet på Østlandet. Den svømmer ofte nær overflaten og beiter zooplankton og insekter som ligger på overflaten. Skjellene ble tidligere brukt til å framstille perle-essens som ble brukt til å gi kunstige perler et mer naturlig preg.

Regnbueørreten hører egentlig hjemme på Nord- Amerikas vestkyst, men dens gode tilpasnings evne har ført til at den har blitt utsatt mange steder i Europa. I Norge ble de første utsetningene foretatt rundt 1908, men det var oppdrettsforsøkene på 1950- tallet som var mest fruktbare. Regnbueørreten har fått det norske navnet sitt fra det fiolettrosa båndet den har på siden. På ryggen og halen har den mørke flekker. Arten kan bli opptil 79 cm og 9,4 kg i Europa, men blir nesten doppelt så stor Nord- Amerika. Den finnes i stasjonære bestander i stillestående vann og i vandrende bestander i rennede vann. Arten stiller ikke så strenge krav til leveforholdene som laks og ørret, og finnes også i dammer og tjern som ikke har så rent vann. Føden består av insekter, krepsdyr og småfisk som f. eks. amerikansk ørekyte. Tidligere regnet man regnbueørreten som en art under den Atlantiske lakseslekten Salmo, men den regnes nå som en art i den pasifiske lakseslekten Oncorhynclus. Regnbueørreten finnes i hele landet.