Artsinformasjon

Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden.

Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena.
Abboren er spesielt kjent for å danne “tusenbrødre”-samfunn; tette bestander av små, saktevoksende individer. Disse oppstår gjerne ved at overlevelsen for yngelen har vært spesielt god for en årsklasse. Etterhvert som denne årsklassen vokser til vil individene konkurrere innbyrdes om maten, og gi langsom vekst. Senere års yngel vil også bli spist, og nyrekrutteringen blir ofte fullstendig amputert. Først når den sterke årsklassen begynner å dø ut blir det plass for nye individer. Overlevelsen for yngel blir igjen høy, og en ny sterk årsklasse blir grunnlagt.
Abboryngelen lever av plankton den første sommeren. Som ettåring går den over på bunndyr, men kan også ta fisk, artsfrender inkludert. Et eksempel: fra Bjørkelangen vg. fikk VANDA en mageprøve fra en abbor som inneholdt en mindre abbor på ca. 8 cm. Denne ble også åpnet, og i dennes mage fant vi enda en abbor, på ca. 2.5 cm!

Brasmens utbredelse er begrenset til lavlandet på Østlandet. Der finnes den i vegetasjonsrike, grunne innsjøer eller sakteflytende elver. Den spiser fortrinnsvis bunndyr som den finner på mudderbunn. Brasme kan danne hybrider med andre karpefisker. I Norge er det registrert hybrider med mort og flire.

Kjennetegn: Kanskje den fisken som ligner mest på en liten alligator? Den har lang, flat snute og et stort gap fylt med spisse tenner. Kjent for å spise artsfrender og andre fisk. Alle tennene krummer bakover mot svelget, og er organisert i doble rader for å kunne holde bedre på byttet.

Gjedda finnes i første rekke i de østlige delene av landet, men er også satt ut på Vestlandet og i Trøndelag. Til de østlige områdene hører også Finnmarksvidda. Gjedda er den av ferskvannsfiskene våre som er mest spesialisert på å spise fisk. Allerede fra 10 cm lengde begynner gjedda å spise annen fisk, også artsfrender. Mindre gjedde spiser i første rekke krepsdyr og insektlarver. Som regel blir gjedda større enn 10 cm allerede i løpet av første leveåret. Yngelen klekkes om våren, og i oktober kan gjedda ha blitt opptil 20 cm lang. Gjedda har også fysiologiske tipasninger til fiskediett. Muskulaturen er utviklet for å kunne gjøre lynraske utfall over korte avstander. Hunngjeddene kan bli betydelig større enn hanngjeddene. Hunngjedder opptil 18 kg er registrert, mens største hanngjedde er 3,5 kg. Gytingen foregår på oversvømt mark om våren. Eggene klekkes etter 10-15 døgn, og yngelen følger vannivået tilbake til innsjøen etterhvert som vannivået synker. Plommesekken er oppbrukt ca. 2 uker etter klekking, og yngelen er da ca. 12 mm. lang. Selv om gjedda er en god matfisk, har den liten økonomisk betydning i Norge.

Gullbust er utbredt på lavlandet på Østlandet. Svømmer ofte i store stimer. Lever i kjølig rennende vann og i innsjøer eller brakkvann nær utløp av elv eller bekk. Siden gullbusten tåler brakkvann er den meget vanlig utenfor Glommas munning. Gullbusten spiser vann- og luftinsekter av alle slag, mark, små snegler, av og til plantedeler. Ofte vaker den og tar insektene på overflaten. Den gyter tidligere enn de øvrige karpefiskene våre og bare i rennende vann. Gytingen foregår høyt oppe i vassdragene på sand- eller steinbunn i perioden mars-mai. Hannene har i denne perioden “gytevorter” over hele kroppen. Stimene oppholder seg på gyteplassen i et par uker, før de igjen trekker nedover.

Harr fins i Norge i østlandsområdet, i Finnmark og og spredt i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Harren trvies best i relativt kalde, rolige og oksygenrike elver, men fins i mindre anntall i en rekke sjøer. Arten er følsom for forurensing. Harren kan bli opptil 60 cm lang, men er som regel endel mindre. Det kjennes lett igjen på den høye, mørkprikkete ryggfinnen som står omtrent midt på kroppen. I gytedrakt er fisken fargerik, med rygg og ryggfinne farget i blågrått, purpur og lilla. Harren har liten munn, og lever for det meste av plankton, små krepsdyr og fiskeyngel.

Krøkle minner om lodde og har en stor munn med kraftige tenner. Den kan gjenkjennes på lukten som minner om råtne sylteagurker. Fisken er halvt gjennomsiktig og den ufullstendige sidelinjen kan bare sees på forkroppen. Krøkle som vandrer ut i brakkvann, kan bli opptil 34 cm lang, men individer i stasjonære ferskvannsbestander blir sjelden lengre enn 20 cm. Krøkle er utbredt i Øst- Norge øst for Telemark, og lever gjerne pelagisk på 15-20 meters dyp hvor den spiser dyreplankton. Om dagen går krøklene i stim, men om natten oppløses den når fisken går på næringssøk.

Lagesilda er utbredt på Østlandet og på Jæren. Den likner av utseende på sild, men skjellene sitter godt fast (dette iht litteratur, vi har fått tilbakemelding frå lokalfolk som mener det ikke stemmer) på kroppen i motsetning til sildas. Den er nesten utelukkende planktonspisende, og både yngel og voksen fisk lever pelagisk. Lagesilda gyter vanligvis i littoralen i innsjøen, men kan også gyte på dypere vann. Enkelte bestander (f. eks. i Mjøsa) gyter i tilløpselva. Gytetiden er vanligvis om høsten eller tidlig på vinteren, men det finnes også innsjøer med både høst- og vårgytende bestander (bl. a. Varaldsjøen ved Kongsvinger). Noen forskere argumenterer for at Lagesilda og dens nærmeste slektninger bør plasseres i en egen familie (Coregoniidae), men mange anser dem som medlemmer av laksefamilien, dog med en egen underfamiie (Coregoniinae).

Sikens systematikk er svært omdiskutert. Enkelte forskere har hevdet at det egentlig er snakk om nesten 100 forskjellige arter, mens andre opererer med mindre enn 10. De fleste tolker siken som en art med store variasjoner mellom populasjonene. Vannprogrammet vil bruke den siste tolkningen inntil systematikken er bedre avklart. Sikens biologi varierer også fra bestand til bestand. Noen steder er den en ren bunndyrspiser, andre steder er den planktonspisende. Bestandene kan også være delt mellom en pelagisk og en bentisk form, som er atskilt både i diett og kroppskarakteristika, f. eks. antall gjellegitterstaver. I noen innsjøer danner disse formene helt separate bestander med forsjellig gytetid og sted, i andre innsjøer er det hybridisering. Gytebiologien viser generelt stort variasjon mellom bestander. Det ser ut til at variasjonene har sammenheng med vanntemperaturen om høsten. I tilløpsbekker og grunne områder som avkjøles tidlig, gyter siken også tidlig, mens den på dypt vann og i utløpselver gyter seinere. Eggene gytes i frie vannmasser og synker mot bunnen. De klekkes engang på våren, avhengig av vanntemperaturen. Både yngel fra innsjøen og fra tilløpsbekkene lever vanligvis pelagisk i innsjøen. Enkelte steder blir imidlertid yngelen stående på bekken i opptil 6 år før de går ut i innsjøen. Siken er ikke tidligere registrert i Hordaland, Sogn og Fjordane eller Nord Trøndelag.

Ørekyt er den av karpefiskene som har størst utbredelse hos oss. Den har blitt godt hjulpet av mennesker ved at den har vært mye brukt som agn ved sportsfiske. I dag er den utbredt i ferskvann over mesteparten av Norge, også i de høyereliggende delene av vassdragene. Den har vist seg å gjøre stor skade på en del steder der den har blitt introdusert, f. eks. i Jølstravatn i Sogn og Fjordane, der den har blitt en betydelig næringskonkurrent til liten aure. Stor aure i dette tilfellet også svært lite effektiv til å beite på ørekytbestanden, og resultatet er en svekket aurebestand. Ørekyta svømmer i stim i strandsonen, og spiser fortrinnsvis bunndyr. I tette bestander inkluderer den også plantemateriale. Hvis den får sjansen, spiser den også fiskeyngel og -egg.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.